Som kanskje mange i “blogg-verdenen” har fått med seg, så har hele kropps-press debatten nådd nye høyder, etter en offentlig diskusjon mellom Sophie Elise og Kristin Gjeldsvik. Jeg har nå sett både debatten på tv og lest innleggende imellom.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er sikkert minst en uke “for sen” med  skrive dette innlegget, og mest sannsynlig burde jeg sikkert også brukt en annen overskrift, kanskje en tittel som inneholdt offentlige personer, bare for å kaste meg på pr-bølgen og kampen om klikk. Men nå har det seg slik at det finnes så mye annet som er mye viktigere i livet enn nettopp dette, men jeg har allikevel lyst å si noe om saken, eller rettere sagt slenge meg inn i debatten da jeg føler at fokuset på selve “saken” avsporer så enormt.

Altså, hva kan man si?

For det første føles diskusjonen som om fokuset ligger på helt feil plass. Jeg får nesten inntrykk av at det handler mer om å henge ut enkelt-personer enn å fokusere på løsninger til problemet. Jeg har selv ikke lest innlegget som “startet” det hele, og nå er jo dette slettet så det vil jeg nok ikke får med meg heller, men jeg har forstått det sånn at Sophie Elise skrev et innlegg om å tatovere hårfestet fordi hun hadde mistet en del hår etter bruk av hair-extensions og at dette da var “dråpen” for Kristin Gjeldsvik, da dette gjør Sophies lesere oppmerksom på egne komplekser og kan føre til dårlig selvbilde, psykiske lidelser osv osv…..

Okei! La meg bare få avklare en ting!

Om jeg har en psykisk lidelse (eller flere) så er det IKKE fordi Sophie Elise har tatovert sitt eget hårfeste. For å være helt ærlig, kunne jeg ikke brydd meg mindre, og jeg skal fortelle dere det at, bak psykiske lidelser, som ofte er omfattende lidelser, så er det ofte alvorlige og traumatiske hendelser, genetikk og miljø som utgjør over lengre tid om man utvikler en psykisk lidelse eller ei. Bare en liten del av psykiske lidelser handler om utseende og kroppsfokus (F.eks Spiseforstyrrelse er en av disse,) det de fleste psykiske lidelser handler om, er blant annet svekket egenverd og personlig verdi, altså hvordan man føler seg innvendig, om man er verdt noe for andre, om man har noe å komme med, prestasjonsangst osv. Jeg skal ikke gå for mye inn på temaet her. Men jeg synes dette med ungdom og utviklingen av Psykiske lidelser er et kort som blir helt feil brukt i denne diskusjonen og sammenhengen. Og det er dette som kanskje tenner meg mest.

I tillegg synes jeg at måten temaet blir tatt opp på blir veldig usaklig, og jeg kan ikke forstå hvordan dette skal være med på å bygge opp unge jenters selvbilde. Personlig mener jeg at kropps-fokuset er ekstremt i dag, men samtidig så mener jeg at det finnes viktigere ting å fokusere på. Blant annet hvordan man skal være inkluderende og respektere at vi alle er forskjellige.

Når det kommer til denne debatten, så har jeg et par spørsmål jeg gjerne vil stille;

Hva er egentlig “normalt”?

Er det “normalt” å være helt naturlig?

Er det normalt å ha gjort flere operasjoner og inngrep?

Gjør det deg til et bedre menneske om du er helt naturlig?

Hva er egentlig helt naturlig?

Er det “normalt” og greit i dagens samfunn å skrike høyt for oppmerksomhet og snakke nedsettende om andre?

Hva i alle dager er “normalt”?

Er det ikke NORMALT at vi alle er forskjellige?

Går det ann å akseptere at vi er forskjellige? Eller MÅ vi absolutt påpeke alle andre sine feil?

Er det noe jeg er lei av å er det nemlig nettopp dette! Vi ser at folk sitter på sin høye hest, ser ned og dømmer, peker med fingrene og sier “det DU gjør er feil, men JEG er nemlig feilfri og alt JEG sier er rett og ikke minst så VET JEG bedre!!!”???

Er det noe jeg vet som kan gjøre deg psykisk syk og skape et dårlig selvbilde så er det nettopp dette.

Jeg spør;

Kan vi være litt mer ydmyke, vise litt mer forståelse og kanskje en smule empati?

Hva med og ikke undervurdere alle individer som leser blogger eller foreldre for den saks skyld? har vi ikke også alle et eget ansvar oppi det hele?

Kan vi lære å akseptere et mangfold i denne store verdenen vi lever i? At vi alle faktisk er forskjellige og egne individer med ulike meninger og bakgrunner og ikke minst ulike grunner for hva vi velger å gjøre i livet?

Herregud så kjedelig verden hadde vært om vi alle var like?

Når det kommer til kjernen i diskusjonen som handler om kroppspress og påvirkning, så er jeg helt enig i at vi bør regulere bedre reklamering for barn og unge.

Jeg er enig med at fokuset på det “perfekte” har blitt ekstremt. Ikke bare når det kommer til utseende, men også når det kommer til å prestere. Det er et enormt press fra alle kanter, i dagens samfunn. Jeg vet bare ikke helt om kropps-presset er det verste? Personlig så synes jeg det er mye verre å høre om små barn som sliter med angst, fordi de ikke mestrer skolen.

Det er forkastelig å utnytte små barn for økonomisk vinning. Men dette gjelder ikke bare bransjer som har fokus på kropp og skjønnhet, dette gjelder like mye alt som går på forbruk og som noen kan tjene penger på.

Vi blir bombandert med reklamer uansett hvor vi går. På buss-stoppet, i butikken, i reklame pausen, når vi ser favoritt programmet vårt, leser nyheter, og listen fortsetter til det uendelige, vi blir til og med eksponert for underbevisst reklamering i filmer og kunstneriske verk hvor store merkevarer betaler for “screen-time”. Reklame bransjen er ikke noe nytt. Det som kanskje er, er den enorme veksten sosiale medier har hatt bare de siste 10 årene, og hvordan markedsførings aktører nå også bruker enkelt og privat personer til reklamering. Spesielt gjennom såkalte “influencere”.

Vi blir alle, som også barna våre, utsatt for enorme mengder av reklame konstant. Så klart blir vi påvirket. Men da kommer det store spørsmålet.

Hvor mye skal vi la oss påvirke?

Det jeg synes er veldig rart i denne diskusjonen er at det nesten hele tiden er snakk om enkelt bloggere som påvirker negativt, men det blir derimot ikke tatt opp hvordan andre kanaler påvirker oss, som internasjonale medier, nettsider, tv-reklamer, store aviser osv. Det som også er et interresant spørsmål er om vi bør ha andre regler innenfor landets grenser enn internasjonalt, når det kommer til markedsføring i sosiale medier?

Vi har jo sosiale medier som Facebook, Instagram, og Pinterest, hvor vi også har fri tilgang til bloggere, private og offentlige personer over hele verden. Her finnes det mennesker som markedsfører mye drøyere enn det vi noen gang har sett i Norge. Og om man vil, kan man lett følge personer tett på, både når det kommer til plastisk kirurgi og injeksjoner. Vi kan faktisk finne det meste så lenge man har tilgang til internett.

Og hva med tv-programmer som “The Real Houseviwes”, “Paradise Hotel”, “Ex on the Beach” eller “Keeping up with the Kardashians?” Om du har sett et eller flere av disse programmene så har du kanskje sett hvor mye det både kryr av deltakere som enten har fikset noe på kroppen, eller ikke minst hvor man i reality showene får bli med deltakerne når de undergår prosedyrer…

Er dette så mye bedre enn at enkelt personer skriver åpent om sine komplekser på sin personlige blogg?

Er det ikke bedre å være åpen og ærlig om man har gjennomgått en operasjon for å fikse på utseende, isteden for å legge opp til urealistiske forventninger om hva som er ekte eller ikke?

Hva med ytringsfriheten? Og hvor går grensen? Hva skal man få lov til å snakke om og hva skal man holde for seg selv?

Kan det være en løsning å fokusere litt mer på nettvett og vårt eget ansvar over hva man bør klikke seg inn på eller ikke?

Og ikke minst, om man skal forby noen, men ikke andre, blir ikke det litt rart?

Enda en ting som er interresant å spørre om er; hvor går grensen om hva som er “normalt” å fikse på?

Er det “normalt” å få gjennomført plastisk kirurgi? Er det ok å fikse litt på rynkene? Er det greit å tatovere seg? Hva med hudpleie, sminke eller neglepleie? Er det “normalt” og greit å farge håret? Hvor går grensen? Hva med å retusjere bilder? Eller,

Bruker du Instagram filter?

Da lurer jeg; Er det ikke bedre å være åpen og ærlig om det i så fall? Slik at vi ikke skaper et urealistisk bilde på hva som er ekte?

Jeg tror at vi som foreldre har den største påvirkningskraften, når det kommer til våre barn, og jeg tror at når man er voksen så må man lære seg å ta ansvar og konsekvenser for våre valg selv.

Vi kan sette grenser for hva vi ønsker å klikke oss inn på, se på tv eller lese om. Akkurat som vi kan sette grenser for våre barn om hva som er greit og ikke. Vi kan lære våre barn gode verdier og hva som faktisk betyr noe. For det finnes så mye mer der ute i verden. Og det finnes mye større problemer enn kropps-press.

Jeg vil selv tørre å påstå at det ER NORMALT, å bry seg om utseende, noen så klart mer andre. Men det betyr ikke at noen er bedre enn andre for det. Vi er bare forskjellige, med forskjellige utgangspunkt og interesser. Og det er jo det som er så fint med det hele. Vi må bli flinkere til å respektere hverandres ulikheter og kanskje bli litt mer inkluderende?

Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg så er dette med kropps- og utseende fokus langt i fra nytt. Det er bare til å bla litt i historie bøkene det og se hvor langt folk har vært villige til å gå for å oppnå det “perfekte” utseende i forhold til tidens skjønnhetsideal. (Innlegget finner du HER)

Jeg synes denne debatten gjerne hadde trengt flere eksperter på området til å uttale seg, da jeg har inntrykk av at mange av deltakerne nå sitter med personlige meninger og peker på hva som er rett og galt. Her etterlyser jeg gjerne flere fagpersoner på feltet til ny debatt i NRK, hvor det ikke handler om personlige krangler eller politikk!

Debatten i sin helhet kan du se her!

Tilbake til konfrontasjonen som startet det hele….

Jeg kan forstå både Kristin Gjeldsvik og Sophie Elise i denne diskusjonen, og hvor de kommer fra, og ikke minst frustrasjonen hos dem begge. Jeg forstår at det finnes sårbare lesere der ute, og at man skal være forsiktig med hva og hvordan man legger frem ting, og ikke minst jo større følgerskare man har, desto større ansvar. Der er jeg helt enig med Kristin.

Men, når det kommer til å kalle noen for “Norges desidert dårligste og farligste forbilde” og “manipulerende” så synes jeg det blir å dra strikken litt vel langt.  Er dette greit?

Er dette å være et bra forbilde?

Er det ikke minst like ødeleggende å snakke nedsettende om andre og gå til personangrep når det kommer til selvbilde?

Her opplever jeg at Kristin egentlig ikke har så stor kunnskap når det kommer til psykisk helse, at hun ikke forstår hvor farlig det faktisk er å si at noe er mer “normalt” enn noe annet….

Da kan vi jo bare begynne å bla i historie-bøkene igjen og se hvordan det har gått tidligere… Men det er en annen diskusjon 😉

STOR KLEM

 – Charlene