Først Presidentvalget i USA,
Så Korona Pandemien i Verden,
Nå Krig I Europa…….
Lista kunne vært enda lenger, men jeg velger å stoppe der.
Hva skal man si?
Verken blogg, eller andre “overfladiske” aktiviteter har vært den største prioriteten de siste 2 årene.
For å ikke nevne inspirasjonen eller motivasjonen til å i det hele tatt vurdere å skrive et blogg-innlegg.
Det har vært en god pause, fra både blogg og andre sosiale medier. Det har gitt perspektiv.
For øyeblikket ligger jeg med korona, jeg har klart ved hjelp av det privilegiet jeg har som norsk statsborger og tre vaksiner å holde meg “frisk” til nå. På hjemmefronten har det allikevel vært tøffe tak gjennom pandemien, noe som har slitt på både helse og psyke. Men vi har kommet oss gjennom det, takket være støtte fra venner og familie. Allikevel sitter jeg med en bi-smak, av at det vi kjenner på, er ingen ting i forhold til andre steder i verden. Og at andre ikke er like heldige.
Pandemien i seg selv har gitt perspektiv.
Tenk at ting kan være så geografisk tilfeldig, når man snakker om lykke.
Så, etter to år med pandemi, kriser i verden og smålige kriser på hjemmebane, kjente jeg at det var på tide å ta tastaturet fatt igjen. Ikke for å poste noe helt overfladisk uten mål eller mening i sosiale medier (som visstnok også har blitt den største trenden under pandemien), men heller ytre min støtte og empati, til alt det ufattelige som nå foregår i Europa og verden.
Den siste uka har det skjedd mye på kort tid. Europa har snudd seg rundt.
Det at Russland nå har invadert et et uskyldig folk, helt uprovosert, som bare ønsker et rettferdig demokrati og levesett er ufattelig i år 2022.
Det er overveldende,
Det er vondt.
Og det er grusomt.
Det å sitte trygt her hjemme, med mat på bordet og tak over hodet. Hvor utrolig heldige noen av oss er og dessverre hvor utrolig uheldige noen kan være, det er selve definisjonen på en urettferdig verden.
Det som nå skjer i Ukraina, føles som et vendepunkt. Verden våkner. Det har bygget seg opp over tid, men med et smell, er vi nå her. Det er krig i Europa igjen. Den verste konflikten på dette kontinentet siden 2 verdenskrig sies det.
Kan vi bare sitte å se på? Husker vi historien fra 2 verdenskrig? Vi burde det. Våre Besteforeldre og Oldeforeldre levde den. Skal vi virkelig la historien gjenta seg?
Mine Oldeforeldre flyktet fra Tsjekkia til fots under 2 verdenskrig. Min Morfar ble født på vei til Stavanger, hvor han og hans bror ble adoptert bort til to fantastiske familier. Dette var det eneste valget de hadde, for at resten av familien med resterende barn skulle klare å flykte videre til Sverige, som også den gang var nøytrale i krigen.
Jeg vet ikke mye om mine forfedre, da det har vært vanskelig å spore opp korrekt informasjon, men jeg vet at de ble forfulgt for sin motstand mot undertrykkelse, sitt politiske ståsted og religiøse meninger.
Når jeg ser nyhetsbildet i dag, er det skummelt mange likhetstrekk som da nazistene invaderte resten av Europa.
Har vi virkelig glemt så fort? Jeg håper ikke det…
For når jeg nå leser om barn og nyfødte som sitter i bomberom, under Kievs sykehus, uten nok medisinsk utstyr eller mat, mens byen over dem blir bombardert av russiske raketter og missiler, kjenner jeg det langt inn i hjerterota. Det tror jeg de fleste av oss gjør.
Men det stopper ikke der, det er så ufattelige mange kriser i verden, og mennesker på flukt som sårt trenger hjelp. En skulle trodd at etter en pandemi ville hele verden snudd og gitt de fleste et “perspektiv”. Det er vanskelig å skjønne hva myndighetene rundt forbi noen ganger tenker, og hvorfor vi mange ganger står på sidelinjen, passive. Det er mange sider av en sak sies det, jeg antar at dette også gjelder i krig.
Men dette er ikke tiden for å sakte “se an” situasjonen. Da tror jeg vi er like langt som 1939, eller rettere sagt tilbake. Og så har vi et viktig uttrykk som mine besteforeldre alltid pleide å si til meg;
“Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!”
//Sitatet er et utdrag fra diktet «Du må ikke sove» skrevet av Arnulf Øverland. Det ble utgitt i diktsamlingen Den Røde Front i 1937//
