Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!

Først Presidentvalget i USA,

Så Korona Pandemien i Verden,

Nå Krig I Europa…….

 

Lista kunne vært enda lenger, men jeg velger å stoppe der.

 

Hva skal man si?

Verken blogg, eller andre “overfladiske” aktiviteter har vært den største prioriteten de siste 2 årene.

For å ikke nevne inspirasjonen eller motivasjonen til å i det hele tatt vurdere å skrive et blogg-innlegg.

Det har vært en god pause, fra både blogg og andre sosiale medier. Det har gitt perspektiv.

 

For øyeblikket ligger jeg med korona, jeg har klart ved hjelp av det privilegiet jeg har som norsk statsborger og tre vaksiner å holde meg “frisk” til nå. På hjemmefronten har det allikevel vært tøffe tak gjennom pandemien, noe som har slitt på både helse og psyke. Men vi har kommet oss gjennom det, takket være støtte fra venner og familie. Allikevel sitter jeg med en bi-smak, av at det vi kjenner på, er ingen ting i forhold til andre steder i verden. Og at andre ikke er like heldige.

Pandemien i seg selv har gitt perspektiv.

Tenk at ting kan være så geografisk tilfeldig, når man snakker om lykke.

 

Så, etter to år med pandemi, kriser i verden og smålige kriser på hjemmebane, kjente jeg at det var på tide å ta tastaturet fatt igjen. Ikke for å poste noe helt overfladisk uten mål eller mening i sosiale medier (som visstnok også har blitt den største trenden under pandemien), men heller ytre min støtte og empati, til alt det ufattelige som nå foregår i Europa og verden.

 

Den siste uka har det skjedd mye på kort tid. Europa har snudd seg rundt.

Det at Russland nå har invadert et et uskyldig folk, helt uprovosert, som bare ønsker et rettferdig demokrati og levesett er ufattelig i år 2022.

Det er overveldende,

Det er vondt.

Og det er grusomt.

 

Det å sitte trygt her hjemme, med mat på bordet og tak over hodet. Hvor utrolig heldige noen av oss er og dessverre hvor utrolig uheldige noen kan være, det er selve definisjonen på en urettferdig verden.

Det som nå skjer i Ukraina, føles som et vendepunkt. Verden våkner. Det har bygget seg opp over tid, men med et smell, er vi nå her. Det er krig i Europa igjen. Den verste konflikten på dette kontinentet siden 2 verdenskrig sies det.

 

Kan vi bare sitte å se på? Husker vi historien fra 2 verdenskrig? Vi burde det. Våre Besteforeldre og Oldeforeldre levde den. Skal vi virkelig la historien gjenta seg?

 

Mine Oldeforeldre flyktet fra Tsjekkia til fots under 2 verdenskrig. Min Morfar ble født på vei til Stavanger, hvor han og hans bror ble adoptert bort til to fantastiske familier. Dette var det eneste valget de hadde, for at resten av familien med resterende barn skulle klare å flykte videre til Sverige, som også den gang var nøytrale i krigen.

Jeg vet ikke mye om mine forfedre, da det har vært vanskelig å spore opp korrekt informasjon, men jeg vet at de ble forfulgt for sin motstand mot undertrykkelse, sitt politiske ståsted og religiøse meninger.

 

Når jeg ser nyhetsbildet i dag, er det skummelt mange likhetstrekk som da nazistene invaderte resten av Europa.

Har vi virkelig glemt så fort? Jeg håper ikke det…

 

For når jeg nå leser om barn og nyfødte som sitter i bomberom, under Kievs sykehus, uten nok medisinsk utstyr eller mat, mens byen over dem blir bombardert av russiske raketter og missiler, kjenner jeg det langt inn i hjerterota. Det tror jeg de fleste av oss gjør.

Men det stopper ikke der, det er så ufattelige mange kriser i verden, og mennesker på flukt som sårt trenger hjelp. En skulle trodd at etter en pandemi ville hele verden snudd og gitt de fleste et “perspektiv”. Det er vanskelig å skjønne hva myndighetene rundt forbi noen ganger tenker, og hvorfor vi mange ganger står på sidelinjen, passive. Det er mange sider av en sak sies det, jeg antar at dette også gjelder i krig.

Men dette er ikke tiden for å sakte “se an” situasjonen. Da tror jeg vi er like langt som 1939, eller rettere sagt tilbake. Og så har vi et viktig uttrykk som mine besteforeldre alltid pleide å si til meg;

“Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!”

 

//Sitatet er et utdrag fra diktet «Du må ikke sove» skrevet av Arnulf Øverland. Det ble utgitt i diktsamlingen Den Røde Front i 1937//

 

free ukraina

 

 

Hva er egentlig “Normalt”?

 

Som kanskje mange i “blogg-verdenen” har fått med seg, så har hele kropps-press debatten nådd nye høyder, etter en offentlig diskusjon mellom Sophie Elise og Kristin Gjeldsvik. Jeg har nå sett både debatten på tv og lest innleggende imellom.

Jeg er sikkert minst en uke “for sen” med  skrive dette innlegget, og mest sannsynlig burde jeg sikkert også brukt en annen overskrift, kanskje en tittel som inneholdt offentlige personer, bare for å kaste meg på pr-bølgen og kampen om klikk. Men nå har det seg slik at det finnes så mye annet som er mye viktigere i livet enn nettopp dette, men jeg har allikevel lyst å si noe om saken, eller rettere sagt slenge meg inn i debatten da jeg føler at fokuset på selve “saken” avsporer så enormt.

Altså, hva kan man si?

For det første føles diskusjonen som om fokuset ligger på helt feil plass. Jeg får nesten inntrykk av at det handler mer om å henge ut enkelt-personer enn å fokusere på løsninger til problemet. Jeg har selv ikke lest innlegget som “startet” det hele, og nå er jo dette slettet så det vil jeg nok ikke får med meg heller, men jeg har forstått det sånn at Sophie Elise skrev et innlegg om å tatovere hårfestet fordi hun hadde mistet en del hår etter bruk av hair-extensions og at dette da var “dråpen” for Kristin Gjeldsvik, da dette gjør Sophies lesere oppmerksom på egne komplekser og kan føre til dårlig selvbilde, psykiske lidelser osv osv…..

Okei! La meg bare få avklare en ting!

Om jeg har en psykisk lidelse (eller flere) så er det IKKE fordi Sophie Elise har tatovert sitt eget hårfeste. For å være helt ærlig, kunne jeg ikke brydd meg mindre, og jeg skal fortelle dere det at, bak psykiske lidelser, som ofte er omfattende lidelser, så er det ofte alvorlige og traumatiske hendelser, genetikk og miljø som utgjør over lengre tid om man utvikler en psykisk lidelse eller ei. Bare en liten del av psykiske lidelser handler om utseende og kroppsfokus (F.eks Spiseforstyrrelse er en av disse,) det de fleste psykiske lidelser handler om, er blant annet svekket egenverd og personlig verdi, altså hvordan man føler seg innvendig, om man er verdt noe for andre, om man har noe å komme med, prestasjonsangst osv. Jeg skal ikke gå for mye inn på temaet her. Men jeg synes dette med ungdom og utviklingen av Psykiske lidelser er et kort som blir helt feil brukt i denne diskusjonen og sammenhengen. Og det er dette som kanskje tenner meg mest.

I tillegg synes jeg at måten temaet blir tatt opp på blir veldig usaklig, og jeg kan ikke forstå hvordan dette skal være med på å bygge opp unge jenters selvbilde. Personlig mener jeg at kropps-fokuset er ekstremt i dag, men samtidig så mener jeg at det finnes viktigere ting å fokusere på. Blant annet hvordan man skal være inkluderende og respektere at vi alle er forskjellige.

 

Når det kommer til denne debatten, så har jeg et par spørsmål jeg gjerne vil stille;

 

Hva er egentlig “normalt”?

Er det “normalt” å være helt naturlig?

Er det normalt å ha gjort flere operasjoner og inngrep?

Gjør det deg til et bedre menneske om du er helt naturlig?

Hva er egentlig helt naturlig?

Er det “normalt” og greit i dagens samfunn å skrike høyt for oppmerksomhet og snakke nedsettende om andre?

Hva i alle dager er “normalt”?

 

Er det ikke NORMALT at vi alle er forskjellige?

Går det ann å akseptere at vi er forskjellige? Eller MÅ vi absolutt påpeke alle andre sine feil?

 

Er det noe jeg er lei av å er det nemlig nettopp dette! Vi ser at folk sitter på sin høye hest, ser ned og dømmer, peker med fingrene og sier “det DU gjør er feil, men JEG er nemlig feilfri og alt JEG sier er rett og ikke minst så VET JEG bedre!!!”???

Er det noe jeg vet som kan gjøre deg psykisk syk og skape et dårlig selvbilde så er det nettopp dette.

 

Jeg spør;

Kan vi være litt mer ydmyke, vise litt mer forståelse og kanskje en smule empati?

Hva med og ikke undervurdere alle individer som leser blogger eller foreldre for den saks skyld? har vi ikke også alle et eget ansvar oppi det hele?

Kan vi lære å akseptere et mangfold i denne store verdenen vi lever i? At vi alle faktisk er forskjellige og egne individer med ulike meninger og bakgrunner og ikke minst ulike grunner for hva vi velger å gjøre i livet?

Herregud så kjedelig verden hadde vært om vi alle var like?

 

Når det kommer til kjernen i diskusjonen som handler om kroppspress og påvirkning, så er jeg helt enig i at vi bør regulere bedre reklamering for barn og unge.

Jeg er enig med at fokuset på det “perfekte” har blitt ekstremt. Ikke bare når det kommer til utseende, men også når det kommer til å prestere. Det er et enormt press fra alle kanter, i dagens samfunn. Jeg vet bare ikke helt om kropps-presset er det verste? Personlig så synes jeg det er mye verre å høre om små barn som sliter med angst, fordi de ikke mestrer skolen.

Det er forkastelig å utnytte små barn for økonomisk vinning. Men dette gjelder ikke bare bransjer som har fokus på kropp og skjønnhet, dette gjelder like mye alt som går på forbruk og som noen kan tjene penger på.

Vi blir bombandert med reklamer uansett hvor vi går. På buss-stoppet, i butikken, i reklame pausen, når vi ser favoritt programmet vårt, leser nyheter, og listen fortsetter til det uendelige, vi blir til og med eksponert for underbevisst reklamering i filmer og kunstneriske verk hvor store merkevarer betaler for “screen-time”. Reklame bransjen er ikke noe nytt. Det som kanskje er, er den enorme veksten sosiale medier har hatt bare de siste 10 årene, og hvordan markedsførings aktører nå også bruker enkelt og privat personer til reklamering. Spesielt gjennom såkalte “influencere”.

Vi blir alle, som også barna våre, utsatt for enorme mengder av reklame konstant. Så klart blir vi påvirket. Men da kommer det store spørsmålet.

 

Hvor mye skal vi la oss påvirke?

 

Det jeg synes er veldig rart i denne diskusjonen er at det nesten hele tiden er snakk om enkelt bloggere som påvirker negativt, men det blir derimot ikke tatt opp hvordan andre kanaler påvirker oss, som internasjonale medier, nettsider, tv-reklamer, store aviser osv. Det som også er et interresant spørsmål er om vi bør ha andre regler innenfor landets grenser enn internasjonalt, når det kommer til markedsføring i sosiale medier?

Vi har jo sosiale medier som Facebook, Instagram, og Pinterest, hvor vi også har fri tilgang til bloggere, private og offentlige personer over hele verden. Her finnes det mennesker som markedsfører mye drøyere enn det vi noen gang har sett i Norge. Og om man vil, kan man lett følge personer tett på, både når det kommer til plastisk kirurgi og injeksjoner. Vi kan faktisk finne det meste så lenge man har tilgang til internett.

Og hva med tv-programmer som “The Real Houseviwes”, “Paradise Hotel”, “Ex on the Beach” eller “Keeping up with the Kardashians?” Om du har sett et eller flere av disse programmene så har du kanskje sett hvor mye det både kryr av deltakere som enten har fikset noe på kroppen, eller ikke minst hvor man i reality showene får bli med deltakerne når de undergår prosedyrer…

Er dette så mye bedre enn at enkelt personer skriver åpent om sine komplekser på sin personlige blogg?

Er det ikke bedre å være åpen og ærlig om man har gjennomgått en operasjon for å fikse på utseende, isteden for å legge opp til urealistiske forventninger om hva som er ekte eller ikke?

Hva med ytringsfriheten? Og hvor går grensen? Hva skal man få lov til å snakke om og hva skal man holde for seg selv?

Kan det være en løsning å fokusere litt mer på nettvett og vårt eget ansvar over hva man bør klikke seg inn på eller ikke?

Og ikke minst, om man skal forby noen, men ikke andre, blir ikke det litt rart?

Enda en ting som er interresant å spørre om er; hvor går grensen om hva som er “normalt” å fikse på?

Er det “normalt” å få gjennomført plastisk kirurgi? Er det ok å fikse litt på rynkene? Er det greit å tatovere seg? Hva med hudpleie, sminke eller neglepleie? Er det “normalt” og greit å farge håret? Hvor går grensen? Hva med å retusjere bilder? Eller,

 

Bruker du Instagram filter?

 

Da lurer jeg; Er det ikke bedre å være åpen og ærlig om det i så fall? Slik at vi ikke skaper et urealistisk bilde på hva som er ekte?

Jeg tror at vi som foreldre har den største påvirkningskraften, når det kommer til våre barn, og jeg tror at når man er voksen så må man lære seg å ta ansvar og konsekvenser for våre valg selv.

Vi kan sette grenser for hva vi ønsker å klikke oss inn på, se på tv eller lese om. Akkurat som vi kan sette grenser for våre barn om hva som er greit og ikke. Vi kan lære våre barn gode verdier og hva som faktisk betyr noe. For det finnes så mye mer der ute i verden. Og det finnes mye større problemer enn kropps-press.

Jeg vil selv tørre å påstå at det ER NORMALT, å bry seg om utseende, noen så klart mer andre. Men det betyr ikke at noen er bedre enn andre for det. Vi er bare forskjellige, med forskjellige utgangspunkt og interesser. Og det er jo det som er så fint med det hele. Vi må bli flinkere til å respektere hverandres ulikheter og kanskje bli litt mer inkluderende?

Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg så er dette med kropps- og utseende fokus langt i fra nytt. Det er bare til å bla litt i historie bøkene det og se hvor langt folk har vært villige til å gå for å oppnå det “perfekte” utseende i forhold til tidens skjønnhetsideal. (Innlegget finner du HER)

Jeg synes denne debatten gjerne hadde trengt flere eksperter på området til å uttale seg, da jeg har inntrykk av at mange av deltakerne nå sitter med personlige meninger og peker på hva som er rett og galt. Her etterlyser jeg gjerne flere fagpersoner på feltet til ny debatt i NRK, hvor det ikke handler om personlige krangler eller politikk!

Debatten i sin helhet kan du se her!

 

Tilbake til konfrontasjonen som startet det hele….

Jeg kan forstå både Kristin Gjeldsvik og Sophie Elise i denne diskusjonen, og hvor de kommer fra, og ikke minst frustrasjonen hos dem begge. Jeg forstår at det finnes sårbare lesere der ute, og at man skal være forsiktig med hva og hvordan man legger frem ting, og ikke minst jo større følgerskare man har, desto større ansvar. Der er jeg helt enig med Kristin.

Men, når det kommer til å kalle noen for “Norges desidert dårligste og farligste forbilde” og “manipulerende” så synes jeg det blir å dra strikken litt vel langt.  Er dette greit?

Er dette å være et bra forbilde?

Er det ikke minst like ødeleggende å snakke nedsettende om andre og gå til personangrep når det kommer til selvbilde?

Her opplever jeg at Kristin egentlig ikke har så stor kunnskap når det kommer til psykisk helse, at hun ikke forstår hvor farlig det faktisk er å si at noe er mer “normalt” enn noe annet….

Da kan vi jo bare begynne å bla i historie-bøkene igjen og se hvordan det har gått tidligere… Men det er en annen diskusjon 😉

 

 

STOR KLEM

 – Charlene

#KROPPSPRESS #NOFILTER #REALITYCHECK!!!

La meg starte med at blogg-motivasjonen min har vært på bånn de siste månedene på grunn av mye sykdom, men da i går kveld så denne debatten på NRK, klarte jeg ikke å holde meg unna mac tastaturet. For denne engasjerte meg virkelig!

Først og fremst, det er en viktig debatt, men den avsporer litt….

“Er det virkelig så innmari viktig å regulere hvor store (eller små) porsjoner en blogger deler i sosiale medier? eller om en blogger deler bilde av middagen i det hele tatt? who cares?

Er det virkelig slik at vi trenger et eget «bloggpoliti» som skal peke på hver minste detalj enkeltpersoner gjør i offentlighet? Bør vi kanskje også da opprette et eget «facebook-politi»? Vi har jo «mamma-politiet» fra før av, så hvorfor ikke??”

Om du ikke så debatten, kan du se den HER

 

#REALITYCHECK

Når det kommer til dagens kroppspress og usunne fokus på uoppnåelige «idealer» så er ikke dette noe nytt. Det har vært tilstede i alle tider, og så lenge jeg kan huske. 
Og jeg synes det blir litt for lett å peke fingeren på at de store bloggerne skal ta meste parten av «skylden» for det enorme kroppspresset som finnes der ute. 

Selv om vi ikke hadde sosiale medier da jeg vokste opp, var det fortsatt magasiner, tv-programmer og helt urealistiske reklamer. Vi lekte med syltynne barbiedukker og som tenåring kom noe som het reality-tv. Du skulle helst bo i Playboy Mansion, gå i bunny kostyme dagen lang og ha silikon pupper så store som vannmeloner og rosa lepper. Lenge leve 90-tallet og Pamela Anderson. Ja dette var en fantasi-verden, kall det «bimbo-perioden» om du vil, hvor rosa slengbukser og buffaloo sko var det store. Takk gud for at trendene endrer seg, og takk og lov for at jeg ikke har de samme «idealene» som da jeg var «fjortis». 

Det kan godt stemme at presset er mye høyere i dag for unge enn da jeg var liten, ikke minst på grunn av eksponeringen og når det kommer til tilgjengeligheten med den digitale utviklingen. Men heldigvis sammen med utvikling kommer også belysning og opplysning, la oss bare innse det, verden har blitt et mer falsk sted enn det noen gang har vært….

Da jeg var 9, hadde ingen hørt om photoshop, selv om det sikkert eksisterte og reklameplakater var godt retusjerte. Idag VET i hvert fall ungdommen at det er noe som heter «filter» på instagram!

 

#KROPPSPRESS

La oss gå tilbake i tid; helt til oldtidens Egypt om du vil. 

Her var idealet når det kom til kvinner, gylden hud, smale liv, symmetri og flotte parykker. Menn skulle gjerne være hel barbert og brukte ofte også parykker, og den perfekte hudfargen var rødbrun. For å oppnå den “perfekte” hudfargen og ansikts-symmetrien var kroppsmaling og sminke vanlig. Oldtidens Egypt var også den første kjente nasjonen til å utvikle parfymer og skjønnhets terapi.

Hopper man noen år fram i tid har man Barokken, her var idealet blek hud, minimal midje og rødme i ansiktet. Overdådige antrekk og parykker var vanlig.  I den Viktorianske epoken var idealet så smal midje som mulig og stor bakdel. Fysisk realistisk? Nei, men motedesignerne skapte noe som het krinoline og korsetter ble brukt så mye at kvinner svimet av på grunn av oksygen mangel.

Kunst av nakne kropper, er heller ikke noe nytt. Selv om internett ikke eksisterte fantes det malerier og skulpturer!

// Utdrag fra bøker jeg selv eier //

 

Trender forandrer seg hele tiden. Om ikke i år, så om 10 år, i hvert fall i løpet av det neste århundre.

Jeg er enig i, at det kanskje er på tide med en form for mer regulering når det kommer til reklamering for både plastikk kirurgi og andre ting. (La meg bare nevne pengespill, dette er jo ikke avhengighetsskapende i det hele tatt!)

Plastikk Kirurgi har blitt veldig tilgjengelig og normalisert dagens samfunn. Og selvfølgelig vil dette påvirke, på både godt og vondt! Som jeg har nevnt tidligere på bloggen synes jeg det er utrolig viktig med opplysning og være sitt eget ansvar bevisst når det kommer til kroppspress. Noe av det viktigste her tror jeg handler om ærlighet. Ikke skape urealistiske forventninger, være tydelig og klar på at man har for eksempel har gjort en korrigering eller operasjon og ikke undervurdere sine lesere. Vi må også huske på at, er man under 18 år så er det (mener jeg) først og fremst foreldres ansvar å fremme sunne idealer (for hva nå enn det er) og snakke med sine barn om negativt kroppspress. 

Man skal heller ikke glemme at det er en grunn for at det finnes aldersgrenser på både plastiske operasjoner og kroppskunst. Og det samme bør gjelde reklamering. Dette er permanente forandringer man gjør med sin egen kropp og da bør man være ganske sikker i sin sak før man velger å ta et slikt drastisk valg. Det aller viktigste er at man gjør det for sin egen del og ikke minst for sine egne grunner. Men det blir helt feil å dømme noen for hva de velger å gjøre med sin egen kropp.

Tidligere var det kanskje bare Hollywood stjernene som hadde silikon og restylane. Men nå er det like vanlig at naboen legger seg unner kniven for å fikse litt her eller der. Men helt ærlig. Hva er så galt med det? Kan ikke folk få lov til å gjøre som de vil? Kan ikke folk bare få være seg selv? Er det virkelig så krise? Folk utsmykker seg på forskjellige måter, noen bruker smykker, noen liker sko, andre tatoveringer, og noen har rosa hår, og “so what” om du har tatt silikon og er stolt over det? Det handler også om å stå for det man gjør. Igjen, ærlighet er et viktig stikkord!

Det samme gjelder eksponering. Vi er så forskjellige, men allikevel så like! Jeg personlig ser ikke noen forskjell på verken Kristine Ullebø eller Ulrikke Falch når det kommer til å vise kropp! Så her spør jeg deg Ulrikke Falch: «hvorfor er det greit å eksponere kropp så lenge det er pakket inn med litt humor, men ikke på et kunstnerisk vis «a’la High Fashion» som Kristine gjør? Er ikke dette bare smak og behag? Dere viser jo begge kropp, så hva er forskjellen?» 

Når jeg leser blogger så ønsker jeg ikke nødvendigvis å bli bombardert med realisme, noen ganger er det helt greit det og! Men som regel vil jeg gjerne drømme meg vekk i inspirasjon og flotte estetiske bilder som appellerer til min kreative og kunsteriske sjel. Og det må det vel få være lov til, eller hva? Det er jo det som er så utrolig fint med at man har sin egen stil og at man liker forskjellige ting. Det er litt sånn som, når man er i et veldig alvorlig humør setter man gjerne på en dokumentar i stedet for en komedie. 

 

#NOFILTER

Vi snakker mye om likestilling, feminisme og #metoo kampanjen har tatt helt av. Men hva med likeverd? Er vi ikke alle likeverdige som medmennesker? Enten man er mann eller kvinne, enten man er fattig eller rik? Enten man er moteblogger eller samfunnsdebattant? 

Hva gjør noen mennesker mer «perfekte» enn andre? Er det virkelig slik at jeg er bedre enn deg eller omvendt? Jeg mener ikke det. Jeg mener at vi alle har like stor verdi, på hver vår egen måte. Vi utfyller hverandre, vi skaper motpoler, vi står sammen sterkere og noen ganger er det forskjellene som gjør det så interessant å være menneske.

Jeg personlig mener at folk må lære å ta ansvar for egne handlinger og forstå konsekvenser av sine egne valg i livet. Om man sitter å peker på alle andre, møter man problemet i feil ende.

Det har oppstått en u-kultur, hvor vi har blitt veldig flinke til å dømme andre, uten i det hele tatt å å ha gått i den andres sko. Vi er flinke til å snakke høyt og lavt om alt alle andre gjør feil, og vi er kjappe med pekefingeren om noen ikke er innenfor «normalen». For hva er egentlig «normalen»? Har vi ikke kommet så langt at vi i 2018, kan se tilbake på historien og faktisk ha lært noe?

// BTW! Alle disse bildene er med filter! 😉 //

 

PEACE OUT!

 

Du vil kanskje også like disse innleggene:

Bitch Please! U dont know me!

Bloggere og Medias Påvirkningskraft!

 

#debatt #nrk #nrkdebatten #samfunn #likestilling #likeverd #eksponering #plastikkkirurgi #kroppspress #idealer #normal #nofilter #sosialemedier #facebook #instagram #blogg #tanker #meninger #holdninger #realitycheck #metoo #inspo #reklame #bilder #foto #redigering #historie #mote #trend #skjønnhet #velvære #beauty #selvutvikling #ansvar #familie #barn #side2 #nettavisen

Morsdag <3

 

Takk for alt du var

En mor, datter, kone og søster

en solstråle i mørke

en engel i blant oss

 

Takk for at du var tilstede

med en skulder å gråte på 

med en hånd og holde i

 

Takk for alt du lærte meg

om livet, smerte, kjærlighet og håp

 

Takk for at du elsket oss

ubetinget

som vi elsket deg

 

Savnet er stort

men du lever videre

i våre hjerter og minner

den kjærlighet du gav

var kjærlighet verdig en mor

 

Tusen Takk

 

– Charlene <3

 

 

#mamma #mor #morsdag #savn #dikt #poesi #tanker #kjærlighet #familie #barn #sorg #foto #blogg

 

Bitch Please! U dont know me!

“Hva er greia med at så mange mennesker tror de vet hva du tenker, føler, har gått igjennom og hvordan og hvorfor du gjør og er som du er? Kan vi ikke bare alle ta en “chill-pill” og roe oss litt om meninger, synsinger, og ikke minst antakelser?”

“Se deg heller selv i speilet og tenk deg om to ganger før du slenger ut en dritt kommentar, prøv å sett deg inn i andre sine sko før du gjør opp en mening om andre sitt liv… For fakta er: U dont know (a) Shit!”

 

På sosiale medier lever vi et “perfekt” liv. Vi deler våre beste øyeblikk, gleder og minner og vi legger ut om våre vakre og velstelte hjem og ikke minst våre perfekte barn. Vi redigerer bildene med filter i hytt og pine og kommenterer naboens nye roser på middagsbordet.

Vi lever i en filtrert virkelighet…

Sannheten er: Ingen er perfekt. Ordet “perfekt” er en illusjon, en drøm. Vi har alle et liv utenfor sosiale medier, med både oppturer og nedturer. Vi gjennomgår livskriser og tøffe tider i samfunnet. Noen har det vanskelig på jobben, andre sliter med sykdom. Et “normalt” liv, er langt i fra “perfekt”!

Av og til lurer jeg på hva som får oss mennesker til å være så trangsynte, lite forståelsesfulle og uten empati for våre medmennesker. Hvorfor vi mobber, hvorfor vi stenger hverandre ute og hvorfor vi slenger dritt på åpne forum, og på nett.

Har vi ikke bedre ting å gjøre?

Jeg ser unge jenter på sminke sider og forum som er direkte stygge med hverandre… Jeg ser barn som ikke ønsker å gå på skolen fordi de blir mobbet og voksne mennesker som slutter i jobben fordi de blir fryst ut av miljøet. Vi lever i en tid da vi burde visst bedre. Dessverre tror jeg at sosiale medier ikke har hjulpet på situasjonen, men heller gjort mobbing, trakassering og utfrysing mye enklere.

Så hva kan vi gjøre? 

Jeg tror virkelig at det er på tide med en gjennomgang av pensum i skoler og ikke minst videre opplæring, om det ikke allerede er gjort. Vi kan bli bedre på å opplyse våre barn om hvordan de skal forholde seg på nett og som medmennesker. Og som voksne kan vi gå foran som et godt eksempel.

Jeg har selv opplevd mobbing, noe som resulterte i at jeg til slutt måtte bytte skole. Dett er nå mange år siden, men den dag i dag skal jeg innrømme at jeg sliter med sosial angst og frykt for hva andre mener og tenker. Jeg prøver ofte å gi litt mer “faen”, men det er ikke alltid like lett.

Jeg tar sterk avstand fra mobbing. Mobbing er ikke greit, men jeg tror ikke alle som “mobber” gjør dette bevisst. Men hvis vi sammen kan belyse temaet og ikke minst konsekvensene dette har for enkelt personer i samfunnet, kan vi kanskje endre en negativ utvikling, spesielt når det kommer til sosiale medier, og etterhvert, sammen med bevissthetgjøring og undervisning, kan vi bli flinkere til å opptre som bedre mennesker mot hverandre. Jeg personlig synes vi må bli flinkere til å framsnakke og støtte hverandre, i stedet for å slenge dritt. Vi har alle godt av å tenke oss om to ganger før vi slenger ut en kommentar ut fra antakelser.

Noen ganger må vi vende blikket innover i stedet for utover…

Som mennesker må vi bli flinkere til å bry oss om hverandre betingelses løst, vi må slutte å tro at alle har en baktanke, og vi må bli flinkere til å heie hverandre frem. Kan vi ikke bare være glad på hverandres vegne, når ting går bra? Og støtte hverandre når det ikke alltid er like bra?

Må vi alltid være så “jævla” perfekte?

 

 Om dette er et tema som engasjerer deg, anbefaler jeg deg å sjekke ut min gode venninnes, Silje Marie Strandberg sine facebook sider: 

 

Sommerfugleffekten

og

Lykkepillen

 

Silje Marie, jobber til daglig med opplysning, når det kommer til mobbing og psykisk helse.

Dere kan også se hennes dokumentar “Lykkepillen” her:

www.lykkepillenfilm.no

 

Du vil kanskje også like dette innlegget, som også er postet på Mental Helse sin Psykoblogg:

La oss snakke om Psykisk Helse

 

Stor klem

– Charlene

 

 

#psykiskhelse #helse #mobbing #samfunn #tanker #holdninger #meninger #mote #skjønnhet #velvære #trend #ståopp #bloggingmotmobbing #rettfrahjertet #hjertesak #engasjement #personlig #sosialemedier

 

 

Bloggere og Medias Påvirkningskraft!

 

I det siste har det vært mye snakk i media om hvordan bloggere fremstår for sine lesere og ikke minst påvirker sine lesere, både når det kommer til holdninger, og direkte handlinger, både positivt og negativt. 

Når det kommer til bloggere, handler det ofte om kroppspress og utseende-fiksering på en negativ måte.

Dette er ikke noe nytt. Det har vært en debatt og et tema så lenge jeg kan huske. Siden jeg var liten, siden det første kjendis magasinet ble publisert i Hollywood, til dags dato hvor både sosiale medier, bloggere, og reality-tv er en stor del av manges hverdag. Forskjellen i dag er vel kanskje tilgjengeligheten? Og ikke minst at vi kan følge vanlige menneskers liv så tett? De fleste har i dag både internett, tv, laptop og mobilapper hvor man kan følge med på det meste. Til og med hva naboen spiste til middag, om man synes det er interresant?

Jeg tror det er viktig å huske på at mange av bloggerne er nettopp det, vanlige mennesker, som også har sine hverdagslige problemer. Vi skal være forsiktige med å dømme andre for deres valg og ytringer. Som regel ligger det alltid noe bak, hver person har sin egen historie og vi er alle forskjellige, takk gud for det!

Jeg tenker at man skal også være forsiktig med å sitte å peke på hva andre skal eller ikke skal gjøre. Jeg mener folk må få bestemme selv over sitt eget liv og hva som er viktig for dem. Men, allikevel som en personlighet i media børe man også tenke over hva man deler med sine lesere og hvilken påvirkningskraft det har.

 

Når det kommer til dagens ekstreme kroppsfokus er det ikke bare “bloggerne” som skal ta hele skylden. Jeg synes at det er minst like viktig å sette fokus på hvor mye i media som faktisk er retusjert, “photoshoppet” og ikke minst, ikke alltid viser virkeligheten. 

Det er en skummel utvikling blant ungdommer, hvor alle streber etter det “perfekte”, både utvendig og innvendig,  og jeg synes at signalene reklame plakater ofte sender ut er ekstreme. Ta for eksempel skjønnhets-reklamer som “lover” uoppnåelige og uekte resultater, her det er viktig å ha en dialog, spesielt fra foreldre til barn, at dette rett og slett er “reklame”, og ikke en virkelighet. Man må sette fokus på at modellene i motemagasinene er blitt sminket og stylet i mange timer før en photoshoot, og deretter “photoshoppet” enda mer til det “perfekte”, (hva nå enn det er?) og at dette bildet ikke er virkeligheten men rett og slett representerer en visjon! Noen ganger handler det om penger, andre ganger kan man kalle det kunst. Men det viktigste er at man ikke måler seg selv med dette bildet! For det er nemlig ikke ekte, det er ikke virkeligheten. Gjør man det, er man på feil vei.

Vi må bli flinkere til å informere og begrunne. Her igjen kommer oss foreldre inn. Vi har absolutt det største ansvaret å lære våre egne barn hva som er ekte og ikke, hvilke verdier som er viktige og legge et godt grunnlag for et godt selvbilde.

 

La meg vise dere to eksempler på redigering av bilder som kan gjøres av ABSOLUTT ALLE, jeg har brukt to gratis apper, den ene er tilpasset mobil, og den andre er via nett. Appene jeg jeg har brukt nedenfor er Youcam Makeup og Picmonkey. På begge disse appene kan du endre utseende drastisk med bare noen få taste klikk. 

På Youcam Makeup, kan du i hovedsak legge sminke. Du kan endre hud, ansiktsform, legge på falske vipper, endre øyenfarge osv. Dette er en av de mest populære makeup appene du finner på topplistene til slike apper i hele verden. Vi kan jo da kanskje tenke oss selv hvor mange av alle instagram bilder som er redigert ved hjelp av denne appen?

Når det kommer til PicMonkey så er det et mer fullstendig bilderedigerings program som du kan bruke gratis via nett. Dette er et veldig populært program blant bloggere. Selv bruker jeg det veldig mye når jeg skal lage kollasjer, sette sammen tekst og bilde og gjøre små endringer som lysstyrke og kontrast. Men mulighetene stopper ikke der. Selve programmet har også en egen fane som kalles “Touch Up”, og en skulle kanskje tro at det holdt med litt “airbrushing” og “blemish fix”, men neida, du kan faktisk endre ditt eget utseende totalt med “Nip Tuck” – Funksjonen! Er dette en sunn oppfordring mon tro? 

Under har jeg brukt to bilder av meg selv hvor jeg demonstrerer hvor store endringer du kan få, bare ved hjelp av disse to programmene.  Det første bildet er helt uredigert og tatt med mobil.  Det andre i rekken er redigert med Youcam Makeup, her har jeg lagt på øyensminke, leppefarge og gjort huden veldig “smooth”, samt brukt funksjonen som gjør ansiktet en smule smalere. Det tredje bildet er det samme som det andre, bare jeg har gått inn på Picmonkey og gjort justeringer med “NipTuck” funksjonen og i tillegg har jeg lagt på et filter som heter “weightloss”.


Hva tenker du om disse bildene? Tror du at det finnes mange slike bilder i sosiale medier eller på blogg? Hva med dem som allerede kanskje har operert seg mindre nese, tatt fillers i leppene og silikon, tror du at mange av dem kanskje bruker slike redigering programmer i tillegg før de publiserer innholdet sitt på sosiale medier eller blogg? Hvor ekte er da resultatet? Er det i det hele tatt oppnåelig?
 

 

Massemedier er lenge blitt omtalt som den fjerde stats-makt, og av god grunn.

Alt som blir formildet i mediene nås ut til mange millioner av mennesker og ikke alle vil være like kritiske til dets innhold. Jeg tenker derfor at det er så ekstremt viktig å ta et personlig ansvar for hva en skriver, poster og deler på sosiale medier, eller blogg. 

Noe jeg synes er ekstra vanskelig å være vitne til i dagens samfunn, er hvordan man i dag bruker sosiale medier som en mobbe-plattform, henger ut enkeltpersoner, går til personlige angrep, eller verre, ødelegger liv. 

I sosiale medier er det tydeligvis blitt en trend og “helt greit” ha en mening om alt og alle, og ikke minst si sin mening, men helst uten saklig begrunnelse. Det er blitt helt “normalt” å uttale seg om “naboens katt” på facebook, eller kanskje enda mer “normalt”; å delta i debatter, skrive usaklige kommentarer på hverandres innlegg, eller være et såkalt “nett-troll”, aka. hetse og mobbe andre medmennesker under “Aliaset Anonym”.

 Hva skjedde med å være litt kritisk? Bruke litt folkeskikk og vise litt medmenneskelig respekt? er bare noen av spørsmålene jeg stiller meg selv etter å ha vært vitne til denne utviklingen.

Har vi glemt å være mot andre slik vi ønsker at de skal være mot oss?

Jeg sier ikke at en ikke skal få si hva en føler eller mener, ytringsfrihet er noe som er mer viktig en noen gang! Men jeg sier bare, la oss tenke oss om to ganger før vi deler, og la oss tenke gjennom konsekvensene først.

En gyllen regel å ha i bakhodet er jo kanskje så enkel som;  – det man ikke ville sagt i full offentlighet til en person på gata, bør man kanskje ikke heller publisere på sosiale medier….

Her kommer også vanlige medier og bloggere inn, la oss alle ta et ansvar for den påvirkningskraften vi har, enten det gjelder kroppspress, holdninger til medmennesker og urealistiske framstillinger. La oss bli flinkere til å informere og begrunne.

Til syvende og sist mener jeg at det viktigste er å snakke om det som deles i mediene – reflektere og lære. For det var vel det mediene først og fremst var tenkt som? Å opplyse folket?

 

XOXO

– Charlene

 

#media #påvirkning #samfunn #propaganda #kritisktenkning #undeholdning #tanker #meninger #inspirasjon #holdninger #rettfrahjertet #nettavisen #blogg #skjønnhet #helse #velvære #mote #trend #bloggere #debatt #sosialemedier #photoshop #internett #side2 #nettavisen #nettvett