Et veiskille og noen tanker….

Den siste tiden….

Har jeg kjent på mye angst, urolighet, dårlige netter (dvs. mye mareritt) og mye vondt. 

Jeg går igjennom i hodet mitt hvorfor livet mitt tok den retningen det tok, hva som gjør at jeg fortsatt sliter med traumer og tanke-kjør…. Hvorfor ikke kroppen min fungerer optimalt og hvorfor jeg ikke bare kan være “frisk”. Jeg tror alle som har hatt det tøft, er kronisk syke eller har gått igjennom sorg, vil i perioder ha det slik, kanskje også lenge etter at man “føler seg frisk” eller man er over “sorgen”. Men det føles noen ganger som om fortiden kommer snikende inn når man minst venter det.

De siste månedene har det vært slik for meg. Jeg kjenner at jeg tåler mindre stress, jeg blir fortere trøtt og bekymret over små ting. Og jeg grubler mye. Mye over livet, meningen, og hva som kommer nå. Jeg føler jeg har kommet så langt enn bare for noen få år siden. Men så stopper det liksom litt opp. Jeg er ved et nytt veiskille.

Vonde tanker, trøtthet og tomhet er noe av det jeg har kjent på. Det å glede seg over ting blir vanskeligere og ikke minst en mye større utfordring. Jeg synes det er vanskelig å være åpen om dette. Men samtidig tenker jeg at det er så viktig å sette lys på at vi alle kan ha det tøft i perioder. For det går som regel over. 

Når jeg har disse “periodene” prøver jeg med alt i min makt å snu dem. Jeg fokuserer mer på søvn og kosthold. Alle mestrings-teknikkene jeg har lært meg oppi gjennom årene blir fullt ut tatt i bruk. Jeg prøver å bli flinkere til å sette grenser. Og jeg prøver å fokusere på det som er godt. Alle lyspunktene i hverdagen og ikke minst kjærligheten jeg får fra de nærmeste. For det er nemlig mange av dem og. Alt er ikke bare trist og vondt, bare litt tøffere.

Problemet er ofte at man ikke føler at man selv er “nok”. Man mister sin egen verdi.

Det ligger også et stort forventningspress fra samfunnet vi lever i. Jeg vet at vi alle “dømmer” mer nå enn kanskje før i tiden. Det er et enormt forventningspress fra alle kanter. Mye på grunn av den teknologiske utviklingen. 

Men jeg er så “FOR” at vi skal slutte å dømme en annen. Prøve å sette oss inn i andres situasjoner. Bry oss mer om hverandre og ikke minst gi hverandre litt rom for å feile. Jeg er en typisk “flink pike” som alltid har satt høye krav til meg selv. Jeg var opptatt av å gjøre alt rett og etter “boka” da jeg var liten. Jeg var også opptatt av hva andre tenkte om meg. Denne kombinasjonen i dagens samfunn kan ikke være og er ikke lett å leve med. 

Jeg tenker på hvordan yngre snakker om hvor vanskelig det er å strekke til. Når vi leser om skoledebatten hvor barn ned i 7 års alder sliter med angst for å ikke prestere på skolen, tenker jeg at her er det noe rivende galt med samfunnet. Hvordan endte vi her?

Hva om vi alle hadde blitt flinkere til å la hverandre feile litt, ikke ta alt så høytidelig og ikke minst prøve å forstå at vi alle er forskjellige. Vi har alle forskjellige utgangspunkt, forskjellige livs-situasjoner vi står oppi og vi vet aldri når livet tar en vending til verken det bedre eller verre. Kanskje trenger vi å bli møtt forskjellig, for vi er alle forskjellige samtidig som vi bare er mennesker. Livet som menneske går opp og ned, i bølger og daler, og vi vil alle en eller annen gang i løpet av livet gå igjennom noe vanskelig. Hvordan skulle du ønske å bli møtt i en slik periode?

Jeg får vondt av denne generasjonen som vokser opp med så mye press fra alle kanter. For hvordan skal det gå med dem som er som meg i dag? De som ønsker å prestere hele tiden og samtidig bryr seg om hva alle andre tenker? Det er ikke rart at vi ser mye flere og yngre mennesker i dag med utmattelses-syndrom og psykiske lidelser enn vi gjorde for 20 år siden.

Når det kommer til meg selv, vet jeg at denne perioden går over, at det blir bedre og at alt tar tid. Jeg blir bare noen ganger utålmodig. For jeg skulle bare ønske at alt var fint.  At vi alle kunne være gode og snille med hverandre og ikke minst gi forståelse og nestekjærlighet. Jeg vet at det er som å ønske at vi lever i et “lykkeland” men samtidig så ønsker jeg det. Det er min drøm. Kanskje det er fordi det føles så uoppnåelig noen ganger at jeg kjenner meg trist. 

Jeg ønsker mye, men noe av det høyeste ønske på listen er å være “helt frisk”. Jeg ønsker at kroppen min skal tåle mer og at tankene skal få litt ro. Jeg er lei av legetimer, kontroller, medisiner, sykehus og alt det der, og skulle ønske jeg kunne bruke tiden min og ikke minst økonomien på noe helt annet. Jeg skulle gjerne hatt en bachelor grad og ikke vært ufør og jeg skulle gjerne jobbet 100% som “alle” de andre “normale” der ute. Ja jeg er ufør, og det er en grunn for det. Men ønsket jeg dette livet? var det slik det skulle bli?

Nei….

Absolutt ikke… Men jeg slutter ikke å drømme og håpe for det. For kanskje en dag. Når jeg har kommet meg gjennom alle de prosessene man tydeligvis skal i gjennom på veien til å bli “frisk” så vil jeg kanskje klare dette. Og jeg gir ikke opp. Jeg har kommet så langt at denne perioden er bare en liten hump i veien. Et lite veikryss hvor man må velge hvilken vei man skal gå, for å kunne fortsette reisen der man er ment å gå. En liten motbakke som er litt tøffere når man trenger krykker og ikke kjører BMW….

 

 

STOR KLEM

– Charlene

 

#tanker #meninger #holdninger #samfunn #politikk #helse #psykiskhelse #mentalhelse #kronisksyk #kronisksykdom #personlig #utvikling #velvære #flinkpike #side2

6 kommentarer

Siste innlegg