1. Ta deg et godt og varmt bad eller en god lang dusj, i badekaret kan du for eksempel bruke eteriske oljer eller badesalt, i dusjen kan du bruke “badebombe” tilpasset dusj, eller en god dusjolje/såpe.
3. Skrubb heler kroppen med en kroppskrubb og skyll av i dusjen
4. Føler du for å fjerne kroppshår? kjør en runde med voks eventuelt barbering 😉
5. Smør inn hele kroppen med favoritt body lotionen
Ansiktspleie (Min Rutine)
– Dette er min rutine når det kommer til aniktspleie, jeg liker å rense og skrubbe ansiktet i dusjen mens jeg har balsam eller kur i håret, resten tar jeg etterpå. Jeg kommer til å lage et eget innlegg om ansiktpleie hvor jeg går dypere inn på hvert punkt her senere 😉 Denne rekkefølgen liker jeg å kjøre når jeg trenger en skikkelig omgang med ansiktspleie:
1. Rens Ansiktet
2. Skrubb
3. Ansiktsmaske
4. Serum
5. Øyekrem
6. Fuktighetskrem
7. Leppebalm
Fotpleie
1. Mykgjør føttene i et varmt fotbad hvor du tilsetter oljer eller badesalt. Du kan også bruke dusjen, og såpe inn bena med en god såpe.
2. Skrubb føttene og skyll av
3. Bruk en fot-maske eller pakk inn bena i ferdige “pose-pakker” disse kan du få kjøpt flere plasser, de har blant annet billige på “Normal”.
4. Skyll av bena før du smører inn med en god fotkrem tilpasset ditt behov 😉
Negler (Manikyr & Pedikyr)
– Her følger du samme rekkefølge som punktet ovenfor (Fotpleie), bare at du bruker en skål eller lignende til å “soake” hendene i (Manikyr) og unngår lotion på slutten.
1. Etter at hendene og føttene er pleiet går du til selve neglene,
2. Skyv neglebånd bak med en “neglebånd-pusher” og klipp av “fliser” med en negletang eller neglesaks
3. Klipp ønsket lengde på neglene ev. gå rett til neste steg.
4. Fil Neglene i ønsket form både med en sterk og medium neglefil i kantene
6. Bruk en buffer fil til å “smoothe” kanter og oppå neglene
7. Børst vekk støv inni mellom og til slutt med en neglebørste, du kan også wipe med våtservietter eller bomullspads 😉
8. Bruk en negleolje eller negle forsterker oppå neglene eventuelt lakk neglene i ønsket farge
9. Avslutt med en god hånd/fotkrem
Hårpleie
1. Rens håret med en Shampoo tilpasset ditt hår
2. La håret få en god omgang med hår-maske, her kan du gjerne legge masken i hele håret, gre i gjennom, ta litt ekstra i tuppene før du pakker inn håret i plast-folie. La masken virke i 30 minutter.
3. Skyll av masken og påfør balsam, før du skyller igjen.
4. Håndkle tørk håret og gre i gjennom før du bruker en leave-inn kur eller hårolje, fordel jevnt i hele håret og spesielt tuppene før du føner håret tørt 😉
Diverse
Detter er andre ting som fint kan gjøres hjemme om du har utsyr og produkter tilgjengelig 😉
– Farg eller Blek håret, du kan også fint klippe det selv (OM du tør 😛 ;))
– Napp eller voks brynene
– Farg vipper og/eller Bryn
– Forlengelse av Negler og/eller Shellac
Håper du likte denne lille “guiden” til spa-aktiviteter som fint kan gjøres hjemme, og kanskje litt tips i hvilken rekkefølge om du skulle finne på å ha en spadag eller aften hjemme 😉
Som kanskje mange i “blogg-verdenen” har fått med seg, så har hele kropps-press debatten nådd nye høyder, etter en offentlig diskusjon mellom Sophie Elise og Kristin Gjeldsvik. Jeg har nå sett både debatten på tv og lest innleggende imellom.
Jeg er sikkert minst en uke “for sen” med skrive dette innlegget, og mest sannsynlig burde jeg sikkert også brukt en annen overskrift, kanskje en tittel som inneholdt offentlige personer, bare for å kaste meg på pr-bølgen og kampen om klikk. Men nå har det seg slik at det finnes så mye annet som er mye viktigere i livet enn nettopp dette, men jeg har allikevel lyst å si noe om saken, eller rettere sagt slenge meg inn i debatten da jeg føler at fokuset på selve “saken” avsporer så enormt.
Altså, hva kan man si?
For det første føles diskusjonen som om fokuset ligger på helt feil plass. Jeg får nesten inntrykk av at det handler mer om å henge ut enkelt-personer enn å fokusere på løsninger til problemet. Jeg har selv ikke lest innlegget som “startet” det hele, og nå er jo dette slettet så det vil jeg nok ikke får med meg heller, men jeg har forstått det sånn at Sophie Elise skrev et innlegg om å tatovere hårfestet fordi hun hadde mistet en del hår etter bruk av hair-extensions og at dette da var “dråpen” for Kristin Gjeldsvik, da dette gjør Sophies lesere oppmerksom på egne komplekser og kan føre til dårlig selvbilde, psykiske lidelser osv osv…..
Okei! La meg bare få avklare en ting!
Om jeg har en psykisk lidelse (eller flere) så er det IKKE fordi Sophie Elise har tatovert sitt eget hårfeste. For å være helt ærlig, kunne jeg ikke brydd meg mindre, og jeg skal fortelle dere det at, bak psykiske lidelser, som ofte er omfattende lidelser, så er det ofte alvorlige og traumatiske hendelser, genetikk og miljø som utgjør over lengre tid om man utvikler en psykisk lidelse eller ei. Bare en liten del av psykiske lidelser handler om utseende og kroppsfokus (F.eks Spiseforstyrrelse er en av disse,) det de fleste psykiske lidelser handler om, er blant annet svekket egenverd og personlig verdi, altså hvordan man føler seg innvendig, om man er verdt noe for andre, om man har noe å komme med, prestasjonsangst osv. Jeg skal ikke gå for mye inn på temaet her. Men jeg synes dette med ungdom og utviklingen av Psykiske lidelser er et kort som blir helt feil brukt i denne diskusjonen og sammenhengen. Og det er dette som kanskje tenner meg mest.
I tillegg synes jeg at måten temaet blir tatt opp på blir veldig usaklig, og jeg kan ikke forstå hvordan dette skal være med på å bygge opp unge jenters selvbilde. Personlig mener jeg at kropps-fokuset er ekstremt i dag, men samtidig så mener jeg at det finnes viktigere ting å fokusere på. Blant annet hvordan man skal være inkluderende og respektere at vi alle er forskjellige.
Når det kommer til denne debatten, så har jeg et par spørsmål jeg gjerne vil stille;
Hva er egentlig “normalt”?
Er det “normalt” å være helt naturlig?
Er det normalt å ha gjort flere operasjoner og inngrep?
Gjør det deg til et bedre menneske om du er helt naturlig?
Hva er egentlig helt naturlig?
Er det “normalt” og greit i dagens samfunn å skrike høyt for oppmerksomhet og snakke nedsettende om andre?
Hva i alle dager er “normalt”?
Er det ikke NORMALT at vi alle er forskjellige?
Går det ann å akseptere at vi er forskjellige? Eller MÅ vi absolutt påpeke alle andre sine feil?
Er det noe jeg er lei av å er det nemlig nettopp dette! Vi ser at folk sitter på sin høye hest, ser ned og dømmer, peker med fingrene og sier “det DU gjør er feil, men JEG er nemlig feilfri og alt JEG sier er rett og ikke minst så VET JEG bedre!!!”???
Er det noe jeg vet som kan gjøre deg psykisk syk og skape et dårlig selvbilde så er det nettopp dette.
Jeg spør;
Kan vi være litt mer ydmyke, vise litt mer forståelse og kanskje en smule empati?
Hva med og ikke undervurdere alle individer som leser blogger eller foreldre for den saks skyld? har vi ikke også alle et eget ansvar oppi det hele?
Kan vi lære å akseptere et mangfold i denne store verdenen vi lever i? At vi alle faktisk er forskjellige og egne individer med ulike meninger og bakgrunner og ikke minst ulike grunner for hva vi velger å gjøre i livet?
Herregud så kjedelig verden hadde vært om vi alle var like?
Når det kommer til kjernen i diskusjonen som handler om kroppspress og påvirkning, så er jeg helt enig i at vi bør regulere bedre reklamering for barn og unge.
Jeg er enig med at fokuset på det “perfekte” har blitt ekstremt. Ikke bare når det kommer til utseende, men også når det kommer til å prestere. Det er et enormt press fra alle kanter, i dagens samfunn. Jeg vet bare ikke helt om kropps-presset er det verste? Personlig så synes jeg det er mye verre å høre om små barn som sliter med angst, fordi de ikke mestrer skolen.
Det er forkastelig å utnytte små barn for økonomisk vinning. Men dette gjelder ikke bare bransjer som har fokus på kropp og skjønnhet, dette gjelder like mye alt som går på forbruk og som noen kan tjene penger på.
Vi blir bombandert med reklamer uansett hvor vi går. På buss-stoppet, i butikken, i reklame pausen, når vi ser favoritt programmet vårt, leser nyheter, og listen fortsetter til det uendelige, vi blir til og med eksponert for underbevisst reklamering i filmer og kunstneriske verk hvor store merkevarer betaler for “screen-time”. Reklame bransjen er ikke noe nytt. Det som kanskje er, er den enorme veksten sosiale medier har hatt bare de siste 10 årene, og hvordan markedsførings aktører nå også bruker enkelt og privat personer til reklamering. Spesielt gjennom såkalte “influencere”.
Vi blir alle, som også barna våre, utsatt for enorme mengder av reklame konstant. Så klart blir vi påvirket. Men da kommer det store spørsmålet.
Hvor mye skal vi la oss påvirke?
Det jeg synes er veldig rart i denne diskusjonen er at det nesten hele tiden er snakk om enkelt bloggere som påvirker negativt, men det blir derimot ikke tatt opp hvordan andre kanaler påvirker oss, som internasjonale medier, nettsider, tv-reklamer, store aviser osv. Det som også er et interresant spørsmål er om vi bør ha andre regler innenfor landets grenser enn internasjonalt, når det kommer til markedsføring i sosiale medier?
Vi har jo sosiale mediersom Facebook, Instagram, og Pinterest, hvor vi også har fri tilgang til bloggere, private og offentlige personer over hele verden. Her finnes det mennesker som markedsfører mye drøyere enn det vi noen gang har sett i Norge. Og om man vil, kan man lett følge personer tett på, både når det kommer til plastisk kirurgi og injeksjoner. Vi kan faktisk finne det meste så lenge man har tilgang til internett.
Og hva med tv-programmer som “The Real Houseviwes”, “Paradise Hotel”, “Ex on the Beach” eller “Keeping up with the Kardashians?” Om du har sett et eller flere av disse programmene så har du kanskje sett hvor mye det både kryr av deltakere som enten har fikset noe på kroppen, eller ikke minst hvor man i reality showene får bli med deltakerne når de undergår prosedyrer…
Er dette så mye bedre enn at enkelt personer skriver åpent om sine komplekser på sin personlige blogg?
Er det ikke bedre å være åpen og ærlig om man har gjennomgått en operasjon for å fikse på utseende, isteden for å legge opp til urealistiske forventninger om hva som er ekte eller ikke?
Hva med ytringsfriheten? Og hvor går grensen? Hva skal man få lov til å snakke om og hva skal man holde for seg selv?
Kan det være en løsning å fokusere litt mer på nettvett og vårt eget ansvar over hva man bør klikke seg inn på eller ikke?
Og ikke minst, om man skal forby noen, men ikke andre, blir ikke det litt rart?
Enda en ting som er interresant å spørre om er; hvor går grensen om hva som er “normalt” å fikse på?
Er det “normalt” å få gjennomført plastisk kirurgi? Er det ok å fikse litt på rynkene? Er det greit å tatovere seg? Hva med hudpleie, sminke eller neglepleie? Er det “normalt” og greit å farge håret? Hvor går grensen? Hva med å retusjere bilder? Eller,
Bruker du Instagram filter?
Da lurer jeg; Er det ikke bedre å være åpen og ærlig om det i så fall? Slik at vi ikke skaper et urealistisk bilde på hva som er ekte?
Jeg tror at vi som foreldre har den største påvirkningskraften, når det kommer til våre barn, og jeg tror at når man er voksen så må man lære seg å ta ansvar og konsekvenser for våre valg selv.
Vi kan sette grenser for hva vi ønsker å klikke oss inn på, se på tv eller lese om. Akkurat som vi kan sette grenser for våre barn om hva som er greit og ikke. Vi kan lære våre barn gode verdier og hva som faktisk betyr noe. For det finnes så mye mer der ute i verden. Og det finnes mye større problemer enn kropps-press.
Jeg vil selv tørre å påstå at det ER NORMALT, å bry seg om utseende, noen så klart mer andre. Men det betyr ikke at noen er bedre enn andre for det. Vi er bare forskjellige, med forskjellige utgangspunkt og interesser. Og det er jo det som er så fint med det hele. Vi må bli flinkere til å respektere hverandres ulikheter og kanskje bli litt mer inkluderende?
Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg så er dette med kropps- og utseende fokus langt i fra nytt. Det er bare til å bla litt i historie bøkene det og se hvor langt folk har vært villige til å gå for å oppnå det “perfekte” utseende i forhold til tidens skjønnhetsideal. (Innlegget finner du HER)
Jeg synes denne debatten gjerne hadde trengt flere eksperter på området til å uttale seg, da jeg har inntrykk av at mange av deltakerne nå sitter med personlige meninger og peker på hva som er rett og galt. Her etterlyser jeg gjerne flere fagpersoner på feltet til ny debatt i NRK, hvor det ikke handler om personlige krangler eller politikk!
Tilbake til konfrontasjonen som startet det hele….
Jeg kan forstå både Kristin Gjeldsvik og Sophie Elise i denne diskusjonen, og hvor de kommer fra, og ikke minst frustrasjonen hos dem begge. Jeg forstår at det finnes sårbare lesere der ute, og at man skal være forsiktig med hva og hvordan man legger frem ting, og ikke minst jo større følgerskare man har, desto større ansvar. Der er jeg helt enig med Kristin.
Men, når det kommer til å kalle noen for “Norges desidert dårligste og farligste forbilde” og “manipulerende” så synes jeg det blir å dra strikken litt vel langt. Er dette greit?
Er dette å være et bra forbilde?
Er det ikke minst like ødeleggende å snakke nedsettende om andre og gå til personangrep når det kommer til selvbilde?
Her opplever jeg at Kristin egentlig ikke har så stor kunnskap når det kommer til psykisk helse, at hun ikke forstår hvor farlig det faktisk er å si at noe er mer “normalt” enn noe annet….
Da kan vi jo bare begynne å bla i historie-bøkene igjen og se hvordan det har gått tidligere… Men det er en annen diskusjon 😉
Endelig er jeg på bedring etter min siste operasjon på selveste Valentines Dagen. Jeg var innlagt for å fjerne mandlene ettersom jeg de siste årene har hatt mye problemer med infeksjoner, halsbyll og sykdom.
Forhåpentligvis er dette den siste operasjonen på lenge. Slik at jeg kan begynne å bygge opp kroppen og immunforsvaret mitt igjen.
Det har seg slik at dette var bare en av fem operasjoner siden August 2015. Etter det, frem til nå har jeg vært igjennom fem operasjoner, og av helt forskjellige grunner! Uheldig vil noen si, men man lærer jo av alt, og som moren min pleide å si; “Det kommer alltid noe godt utav noe vondt”.
Bare et eksempel for å snu litt på flisa, etter hals operasjonen nå, jeg hører bedre, lukte og smaks-sansene mine er på bedring og ikke minst snakker jeg ikke som jeg har en potet i halsen lenger. Hahaha, for å ikke nevne at jeg har fått tilbake konturen rundt skjeve-linjen (for de som er opptatt av det), hehe!
Neida. Men, helt ærlig. Alt gikk så klart ikke helt knirkefritt, noe jeg nesten ikke hadde forventet heller med min flaks. Etter operasjonen var jeg så klart kjempe dårlig. Det å operere bort mandlene i voksen alder er ingen spøk! Det var mye smerter, og vanskelig å ta til seg næring eller bare vann. Dagen etter, klarte jeg fortsatt ikke å drikke, da halsen var så hoven at jeg slet med å svelge mitt eget spytt, (kan sammenlignes med heftig kyssesyke, for dem som har hatt det!) Men, jeg ble skrevet ut av sykehuset og reiste hjem for det. Etter et par dager hjemme begynte jeg å kaste opp og fikk sterke magesmerter. Da jeg har irritabel tarm så tåler jeg dårlig morfin og det blir vanskelig med smertelindring som igjen gjør det vanskelig å få i seg væske, jeg ble helt desorientert og fjern og etter 5 dager uten matinntak og kun små slurper av vann, så jeg endte opp med akutt innleggelse igjen, for å få væske intravenøst. Tro meg, jeg prøvde veldig hardt å få i meg væske, men det er vanskelig når du kaster opp i tillegg.
Heldigvis, etter et døgn på sykehuset med bedre smertelindring og væske intravenøst, kom jeg mer til meg selv igjen, og klarte å både spise og drikke litt! “Finally!” Tenkte jeg. En uke hadde gått og jeg skulle forhåpentligvis være på bedring. De første dagene følte jeg meg bedre, men det tok ikke lang tid før magen slo seg vrang igjen. Så jeg sendte mannen på apoteket med verdens lengste handleliste: Klyster, Gem pulver og Næringsdrikker blant annet. Ikke søren om jeg skulle inn på sykehuset igjen. Etter en uke til, et legebesøk og mye egenbehandling av symptomene, avtok smertene gradvis, og jeg klarte å få i meg næring igjen.
De siste tre ukene har vært tøffe, både psykisk og fysisk. Å operere mandlene er faktisk ikke bare bare i voksen alder. MEN, når det er sagt, så vet jeg at jeg kommer til å få det mye bedre framover. Forhåpentligvis vil jeg slippe unna mange antibiotika kurer i året og holde meg friskere lengre mellom hver infeksjon. Så jeg tror absolutt det er verdt det! Nå skal det også sies at jeg ikke hadde de beste forutsetningene for denne operasjonen, da jeg kun to uker før hadde lungebetennelse og Influensa type A samtidig. Det er godt mulig at jeg burde ventet med operasjonen, men den var allerede utsatt en gang og jeg ønsket rett og slett å bare få det gjort. Jeg er så KLAR for å komme meg videre i livet etter altfor mye sykdom.
Som sagt så var dette min femte operasjon på under tre år. Jeg skal helt ærlig si at det tar på både psykisk og fysisk. For dere som ikke vet, måtte jeg igjennom utskraping av livmor etter fødsel. Men kanskje det mest alvorlige var at jeg bare noen måneder senere endte jeg opp med å bli haste-innlagt med ambulanse, da det viste seg at magesmertene etter fødsel egentlig var blindtarmen og at det viste seg å være ondartet kreft i blindtarmen (endokrin type). Dette var et sjokk for meg da jeg har mistet moren min for noen år tilbake, hun døde av livmorhalskreft. I 2016 ble jeg selv konisert for alvorlige celleforandringer CIN 3. Som også så klart ble en psykisk påkjenning.
Det har vært mange uheldige ting de siste årene, og som dere kanskje forstår har det så klart tært på både energinivå, overskudd og ikke minst motivasjon. Jeg er så glad for at jeg kom så godt utav de mest alvorlige tingene og denne mandel operasjonen er jo ingen ting i forhold. Men når man har så mange ting etter hverandre er det klart at hver minste ting føles som stort og bare enda mer motgang. Forhåpentligvis vil de neste tre årene smile mer til helsen min og jeg vil få tilbake mer overskudd og energi i hverdagen til å nyte alle de gode øyeblikkene. For det er mye bra og mye som holder meg gående, jeg er en “fighter”, akkurat som min mor har lært meg å være.
Du vet de dagene da du bare har hundre tanker og ideer og kjenner at det klør i fingrene å få gjort mest mulig på lista, men så ender du opp med å bare “scrolle” deg gjennom dagen?
Jeg har såååå myyyye jeg ønsker å få gjort, burde gjøre og MÅ gjøre… Men….
Så kommer det….. No damn shit. Stillhet og Kaos i ett.
Hvor skal man begynne?
“JUST DO IT!”
Har noen av dere sett denne fantastiske videoen av Shia LaBeouf?
Om ikke kan jeg anbefale den på det varmeste de dagene du virkelig trenger litt motivasjon 😛 Jeg ler meg skakk i hel hver gang og den er en nydelig påminnelse om at av og til handler det virkelig bare om å ta litt tak 😉
Slenger den inn her:
Egentlig så har ikke “uka” vært såååå uproduktiv som jeg skal ha det til. Vi har gjort mye her hjemme som har stått på “lista”, meg og Caspian har kost oss med akrylmaling og glitter, blant annet 😛 (hvem elsker vel ikke glitter?)
……. OG vi har hatt mye kvalitetstid! hehehe!
Neida, men det har seg sånn at jeg skulle egentlig operere mandlene på torsdag for en uke siden, men så ble det utsatt i siste liten. Jeg regnet meg frem til at jeg har hatt totalt 4 operasjoner på under tre år (Slapp av, ikke noe silikon her i hus altså!) Og når ting ikke går helt etter planen så blir i hvert fall jeg litt matt. Jeg hadde jo selvfølgelig gruet meg en del til denne operasjonen også, så da blir man jo litt sånn både/og når operasjonen blir utsatt.( Btw! fikk ny operasjons-dato på selveste Valentines, så da har jeg vel kanskje dobbel grunn til å få blomster? hint hint, kjære mann….)
Så nå sitter jeg her, venter på min kjære neste operasjon og tenker at jeg får vel utsette nyttårsforsettet om å begynne å trene, enda et år 😛
Men tilbake til motivasjon.
Januar er jo en typisk måned hvor “alle” setter seg nye (eller gamle) mål for det kommende året. Jeg personlig har egentlig ikke noen nyttårs forsetter i år, men har som mål å fortsette de prosjektene jeg har påbegynt i 2018.
Motivasjonstips som faktisk funker! (ja jeg snakker til meg selv også…)
– Sett deg et mål, og sett deg så del-mål… Dette er en enkel strategi om man ønsker å oppnå noe som virker litt “langt vekke”, man kan da rose seg selv underveis, og jo flere mål man når på veien, jo nærmere er man å virkelig gjennomføre det “store” målet.
– Belønn deg selv! Dette kan være en god motivasjon for noen. F.eks Om jeg klarer å trene 2 ganger i uka i tre måneder på rad, skal jeg spandere en spa-dag på meg selv.
– Vær realistisk, men våg å drømme! Ikke tenk at du MÅ bli superstjerne over natten, eller skal gå ned 30 kg på en måned… de fleste som faktisk ender der de vil, har som regel møtt mye motgang og hindringer på veien…. De gir bare ikke opp, og tar ikke et nei for et nei. Det er gjennom motgangen vi lærer oss å reise oss opp igjen, og finner nye løsninger.
– Legg frykten på hylla! Mye stopper opp av frykt, man har så lyst, men tør ikke. Spør deg selv; Hva er det verste som kan skje? Er det virkelig så ille?
– Se på inspirerende dokumentarer, videosnutter på facebook og motivasjons taler via youtube er jo helt genialt om du føler at du trenger en liten “peptalk”. Jeg kan personlig anbefale å følge Goalcast på facebook som legger ut mange inspirerende snutter og historier om mennesker som har kommet seg gjennom det meste!
– Vær snill med deg selv! Ikke legg lista for høyt! Du er bra nok! Vi har alle dårlige dager (eller perioder) det viktigste er ikke hvor mange ganger man faller, men heller hvor mange ganger man reiser seg opp igjen 😉 Si til deg selv at i morgen er en ny dag, nye muligheter. Våg å start på nytt!
– Slutt å sammenligne deg selv med andre, ta heller lærdom av andre og bli inspirert!
– Se tilbake! Dokumenter din egen progresjon gjennom bilder, dagbøker eller blogg. Når du føler deg umotivert kan du sette deg ned og ta et tilbakeblikk på din egen fremgang.
– Tenk på dine gjøre-mål som noe du ikke MÅ gjøre, men KAN gjøre om du har lyst. (Jeg vet at det finnes noen ting her i livet vi faktisk bare må gjøre, men nå snakker jeg om det å motivere seg til å få ting gjort som man ofte utsetter og hvordan man kan endre tankesettet til å tenke positivt.) Prøv å gjøre det du MÅ gjøre om til noe lyst-betont, om du forstår hva jeg prøver å si? Eks. Ikke si til deg selv; nå MÅ jeg og BURDE gjøre dette fordi alle andre forventer det, bla bla bla… Si heller; Jeg KAN gjøre dette nå, HVIS jeg vil, eller jeg kan gjøre det i morgen. Men HVA er best for meg? Gjør jeg dette nå, slipper jeg faktisk å tenke mer på dette resten av dagen og da KAN jeg bruke tiden på noe annet. ELLER jeg har faktisk litt LYST å få dette gjort da det får meg til å føle meg så bedre etterpå.
– Finn Inspirasjon! Bruk f.eks pinterest, magasiner, bøker, kunst, eller film, hva enn som inspirerer deg, kan faktisk hjelpe deg til å bli motivert til å gjennomføre noe. Lag et “moodboard” eller en kollasj for hånd som en påminnelse når du trenger påfyll av inspirasjon!
– Skriv lister som du kan krysse av etter hvert som ting er gjort. Dette gir definitivt mestringsfølelse og en god motivasjon til videre arbeid!
– Gjør det i ditt eget tempo, og egen rekke-følge! Noen ganger er det letter å starte med noe enkelt, andre ganger er det befriende å få gjort det som er vanskeligst først. Det samme gjelder tempo! Noen ganger liker vi å være effektive, andre ganger trenger vi mer tid, og det er helt greit!
– Visualiser at du faktisk har nådd målet ditt og hvordan livet ditt ser ut! (Yeahj! Motivasjon!)
– Tenk over ditt eget kropps-språk! Det finnes faktisk studier som viser stor sammenheng om hvordan vi tenker og føler og hvordan vi uttrykker dette gjennom kroppen vår. Om du snur det på hodet. Bruk ditt eget kropps-språk til å tenke positivt, føle deg bedre, glad og “fit-for-fight”! Eks. Du er ukomfortabel i sosiale situasjoner. Ta en “Power-Pose” før du går inn i situasjonen, og det vil “lure” hjernen din til å føle seg mer selvsikker. (En “Power-Pose” går ut på å stille seg hevet i en selvsikker positur, med rak rygg og hodet hevet, tenk litt “supermann”, søk gjerne på “Power-Poses via google!) Tipset fikk jeg fra boka: “Jeg elsker Meg” – av David Hamilton som har dedikert et helt kapittel til nettopp dette temaet! Det snakkes om “Power-Poses” og hvordan du kan “smile-deg-glad”! Helt fantastisk, ikke sant? Og det, beste, jeg har testet det ut, og det funker som bare det!
– Mantra Mantra Mantra! Bruk Mantraer for det det er verdt! Skriv det på post-it lapper, heng dem på speilet, kjøleskapet, veggen om du vil! Legg til en bakgrunn på mobilen som gir mening, si det høyt til deg selv! Bare finn det mantraet som passer deg 😉
– Og til slutt; Slutt å tenk – Just Do It!!!!!
Sånn! Da håper jeg du fikk noen gode tips til bedre motivasjon i 2019 😉 Jeg kjenner at jeg faktisk ble litt motivert bare av å skrive dette innlegget 😛
Har jeg kjent på mye angst, urolighet, dårlige netter (dvs. mye mareritt) og mye vondt.
Jeg går igjennom i hodet mitt hvorfor livet mitt tok den retningen det tok, hva som gjør at jeg fortsatt sliter med traumer og tanke-kjør…. Hvorfor ikke kroppen min fungerer optimalt og hvorfor jeg ikke bare kan være “frisk”. Jeg tror alle som har hatt det tøft, er kronisk syke eller har gått igjennom sorg, vil i perioder ha det slik, kanskje også lenge etter at man “føler seg frisk” eller man er over “sorgen”. Men det føles noen ganger som om fortiden kommer snikende inn når man minst venter det.
De siste månedene har det vært slik for meg. Jeg kjenner at jeg tåler mindre stress, jeg blir fortere trøtt og bekymret over små ting. Og jeg grubler mye. Mye over livet, meningen, og hva som kommer nå. Jeg føler jeg har kommet så langt enn bare for noen få år siden. Men så stopper det liksom litt opp. Jeg er ved et nytt veiskille.
Vonde tanker, trøtthet og tomhet er noe av det jeg har kjent på. Det å glede seg over ting blir vanskeligere og ikke minst en mye større utfordring. Jeg synes det er vanskelig å være åpen om dette. Men samtidig tenker jeg at det er så viktig å sette lys på at vi alle kan ha det tøft i perioder. For det går som regel over.
Når jeg har disse “periodene” prøver jeg med alt i min makt å snu dem. Jeg fokuserer mer på søvn og kosthold. Alle mestrings-teknikkene jeg har lært meg oppi gjennom årene blir fullt ut tatt i bruk. Jeg prøver å bli flinkere til å sette grenser. Og jeg prøver å fokusere på det som er godt. Alle lyspunktene i hverdagen og ikke minst kjærligheten jeg får fra de nærmeste. For det er nemlig mange av dem og. Alt er ikke bare trist og vondt, bare litt tøffere.
Problemet er ofte at man ikke føler at man selv er “nok”. Man mister sin egen verdi.
Det ligger også et stort forventningspress fra samfunnet vi lever i. Jeg vet at vi alle “dømmer” mer nå enn kanskje før i tiden. Det er et enormt forventningspress fra alle kanter. Mye på grunn av den teknologiske utviklingen.
Men jeg er så “FOR” at vi skal slutte å dømme en annen. Prøve å sette oss inn i andres situasjoner. Bry oss mer om hverandre og ikke minst gi hverandre litt rom for å feile. Jeg er en typisk “flink pike” som alltid har satt høye krav til meg selv. Jeg var opptatt av å gjøre alt rett og etter “boka” da jeg var liten. Jeg var også opptatt av hva andre tenkte om meg. Denne kombinasjonen i dagens samfunn kan ikke være og er ikke lett å leve med.
Jeg tenker på hvordan yngre snakker om hvor vanskelig det er å strekke til. Når vi leser om skoledebatten hvor barn ned i 7 års alder sliter med angst for å ikke prestere på skolen, tenker jeg at her er det noe rivende galt med samfunnet. Hvordan endte vi her?
Hva om vi alle hadde blitt flinkere til å la hverandre feile litt, ikke ta alt så høytidelig og ikke minst prøve å forstå at vi alle er forskjellige. Vi har alle forskjellige utgangspunkt, forskjellige livs-situasjoner vi står oppi og vi vet aldri når livet tar en vending til verken det bedre eller verre. Kanskje trenger vi å bli møtt forskjellig, for vi er alle forskjellige samtidig som vi bare er mennesker. Livet som menneske går opp og ned, i bølger og daler, og vi vil alle en eller annen gang i løpet av livet gå igjennom noe vanskelig. Hvordan skulle du ønske å bli møtt i en slik periode?
Jeg får vondt av denne generasjonen som vokser opp med så mye press fra alle kanter. For hvordan skal det gå med dem som er som meg i dag? De som ønsker å prestere hele tiden og samtidig bryr seg om hva alle andre tenker? Det er ikke rart at vi ser mye flere og yngre mennesker i dag med utmattelses-syndrom og psykiske lidelser enn vi gjorde for 20 år siden.
Når det kommer til meg selv, vet jeg at denne perioden går over, at det blir bedre og at alt tar tid. Jeg blir bare noen ganger utålmodig. For jeg skulle bare ønske at alt var fint. At vi alle kunne være gode og snille med hverandre og ikke minst gi forståelse og nestekjærlighet. Jeg vet at det er som å ønske at vi lever i et “lykkeland” men samtidig så ønsker jeg det. Det er min drøm. Kanskje det er fordi det føles så uoppnåelig noen ganger at jeg kjenner meg trist.
Jeg ønsker mye, men noe av det høyeste ønske på listen er å være “helt frisk”. Jeg ønsker at kroppen min skal tåle mer og at tankene skal få litt ro. Jeg er lei av legetimer, kontroller, medisiner, sykehus og alt det der, og skulle ønske jeg kunne bruke tiden min og ikke minst økonomien på noe helt annet. Jeg skulle gjerne hatt en bachelor grad og ikke vært ufør og jeg skulle gjerne jobbet 100% som “alle” de andre “normale” der ute. Ja jeg er ufør, og det er en grunn for det. Men ønsket jeg dette livet? var det slik det skulle bli?
Nei….
Absolutt ikke… Men jeg slutter ikke å drømme og håpe for det. For kanskje en dag. Når jeg har kommet meg gjennom alle de prosessene man tydeligvis skal i gjennom på veien til å bli “frisk” så vil jeg kanskje klare dette. Og jeg gir ikke opp. Jeg har kommet så langt at denne perioden er bare en liten hump i veien. Et lite veikryss hvor man må velge hvilken vei man skal gå, for å kunne fortsette reisen der man er ment å gå. En liten motbakke som er litt tøffere når man trenger krykker og ikke kjører BMW….
Nå er jeg altså drittlei av å være syk!!! Tidlig i høst fikk jeg en heftig infeksjon i hele kroppen. Det begynte men klassiske omgangsyken, så over til noe “alla-influensa-virus” (#barnehagebarn), og så streptokokker halsbetennelse….. Ja vel, så på uke 3 av sykdom ble det en 10-dagers kur med antibiotika da…. “Nå blir jeg nok frisk” tenkte jeg, men neida! Dette var i september, bemerk; begynnelsen av September! Det som var, var at jeg i tillegg hadde en enorm kløe og brennende følelse i huden og en haug med “blodutredelser” på hele kroppen, dette har jeg hatt flere ganger før så det kom nok av stress tenkte jeg, “blodårebetennelse” som følge av streptokokker halsbetennelse, sa legen…
Altså hadde vist immunforsvaret mitt jobbet litt imot seg selv oppi denne infeksjonen eller viruset eller hva det nå enn var…
Uansett, Så ble det kortison kur da….Nå må jeg hvert fall bli frisk som en fisk! tenkte jeg igjen, men der igjen tok jeg visst feil…. Disse medisinene da, og herre min hatt for noen bivirkninger! Det er noe av det verste medikamentet (samtidig les: vidunderkur) jeg har vært borti! Nattesvette, Insomnia, hjertebank, trykk i hodet, trykk i kroppen, høyt blodtrykk, skjelvinger, u name it! Og jeg som trodde Lithium var “bad”. Men når det er sagt, så tror jeg den tok knekken på selve blodåre-betennelsen, for etter en uke var alle “prikkene” borte. Så sånn sett funket jo medisinen for det den skulle.
// Slik så mesteparten av kroppen min ut, før jeg begynte på kortison //
Nå har jeg kun 1 uke igjen av en 4-ukers kur, takk og pris for det! Men tror du ikke når jeg våknet i morges at jeg kjente at halsen var øm og hoven som en opplåst ballong? Joda, litt vondt i halsen igjen vet du. Sikkert bare snorket litt mye i natt, og tett i nesa…. Så kom etter middagen, litt ømmere, vondere å svelge, kjenner på en dårlig ånde og ikke minst en rar varme…. Sikkert bare snakket litt for mye i dag….
Nå er det kveld. Halsen kjennes ut som en typisk “halsbetennelse”. Jeg måtte til slutt titte i speilet med “flashlighten” fra iphonen, og joda, hovne, røde mandler med hvite prikker. Jippi! Da blir det vel legen igjen på mandag…..
Håper dere andre har hatt en fin helg? Foruten om formen, er alt tipp topp 😉
Først og fremst må jeg bare si TUSEN TAKK, for den enorme og positive responsen, på innlegget “La oss snakke om Psykisk Helse”! Jeg er helt satt ut hvor mange av dere som har lest, kommentert, likt og delt innlegget videre, og ikke minst at Mental Helse også valgte å publisere innlegget på deres hjemmeside! ( Du kan finne det publiserte innlegget HER! )
Jeg hadde virkelig ikke forventet dette, og er kjempe takknemlig for alle dere som tar dere tid til å stikke innom bloggen min innimellom, men spesielt når det handler om noe så viktig og personlig, kan jeg nesten ikke beskrive hvor mye det betyr for meg! Dere er så gode, støttende og positive, at jeg til tider, får tårer i øynene når jeg leser kommentarene deres…..
Jeg skal være ærlig og si at det var nok et av de tøffeste innleggene jeg noen gang har skrevet, når man utleverer seg selv, gjør seg selv sårbar, så vet man aldri hvordan det blir mottatt, men hele poenget var jo nettopp dette med åpenhet, ikke sant?
Og det er nemlig så viktig! Vi må ikke glemme at vi alle har et liv “utenfor” sosiale medier, vi er alle mennesker og ingen er perfekte, vi har motgang og medgang, men om det at jeg deler litt av mine opplevelser kan gi noen andre en indre motivasjon til å stå på videre, og ikke gi opp, så skal jeg gladelig dele mine erfaringer!
Det som varmet ekstra, var noen personlige meldinger jeg fikk som gikk ut på at jeg hadde gjort deres dag bedre med dette innlegget… Når jeg leser sånn, så blir jeg først og fremst glad men også tenker jeg, at da har jeg vel gjort noe rett? For alt jeg virkelig ønsker med å dele mine erfaringer, er at det kan hjelpe en annen sjel der ute som kanskje ikke er på den beste plassen i livet akkurat her og nå, eller kanskje har vært der, men kan kjenne seg igjen og ikke føle seg alene. For du er nemlig ikke alene!
Om min stemme kan gjøre det, om jeg kan inspirere noen der ute til å se lyset i enden av tunnelen, da skal jeg love deg at jeg i hvert fall sover hakket bedre om nettene og har enda mer å glede meg over. Så igjen TUSEN TAKK, for det! <3
Idag er verdensdagen for psykisk helse. Verdensdagen for psykisk helse er en årlig markering som holdes over hele verden den 10. oktober. Årets Tema er: Noe å glede seg over.
Der ingen hemmelighet at jeg brenner for både psykisk helse og menneskerettigheter. Og noe av det jeg kanskje synes er kjempe viktig når det kommer til Psykisk Helse, er åpenhet! Det at vi har en egen dag som markerer nettopp dette, og setter fokus på å “snakke” om både tabuer innen psykisk helse og ikke minst fokus på mestring av egen psykisk helse, synes jeg utrolig flott. I Norge er det organisasjonen Mental Helse som har siden 2003 koordinert arbeidet med Verdensdagen, i samarbeid med Helsedirektoratet. Jeg er selv medlem av Mental Helse Ungdom, en organisasjon jeg har støttet helt siden jeg selv ble diagnotisert som Bipolar.
“Verdensdagen for psykisk helse begynte i 1992 da World Federation for Mental Health (WFMH) satte den 10. oktober som en dag for å fremme økt bevissthet om psykisk helse over hele kloden.
Mental Helse har siden 2003 koordinert arbeidet med Verdensdagen i Norge på oppdrag fra Helsedirektoratet. Her i landet er det alle de iherdige frivillige, og over halvparten av landets kommuner, som har hjulpet å dra lasset for større åpenhet om psykisk helse med flotte og inspirerende arrangementer år etter år. I år var det ny rekort, med over 900 arrangementer på landsbasis.”
I år er Temaet: Noe å glede seg over. Dette er et tema som engasjerer meg veldig. For jo, jeg har selv “vært der”, helt på bunnen, men har funnet mine “indre gleder”, som har hjulpet meg en vei, nemlig opp!
Jeg har tidligere nevnt og lovet at dere skulle få bli bedre kjent med meg bak bloggen, så nå skal jeg forteller dere hvorfor jeg nettopp startet å blogge. Noen av dere blir kanskje overrasket når jeg sier at jeg startet å blogge fra sykehus-sengen innlagt på psykiatrisk!
Hadde du trodd det?
Hva om jeg forteller deg at i mine tyngste øyeblikk i livet, var innlagt på psyk, var heftig medisinert, jeg hadde flere diagnoser (både fysisk og psykisk), hjemme hadde vi en mor som var alvorlig kreftsyk og en morfar med ALS, samtidig som jeg gikk igjennom noe av det mest traumatiske jeg noen gang har opplevd i livet. Jeg var innlagt og maktesløs. Desperat etter hjelp, da nesten ti år av livet allerede hadde vært turbulent på grunn av mobbing, sykdom, og alvorlige livshendelser.
Hva om jeg forteller deg, at det var her på “bunnen”, jeg virkelig fant “gleden”?
Jeg begynte å kjenne på mindre gleder. For det var det jeg hadde! Jeg måtte, for å overleve. Det kunne være så enkelt som å glede seg over fuglene som kvitret på morgen kvisten. Himmelen når solen gikk ned. Barna som lekte på lekeplassen. Og at jeg hadde en god dag.
Jeg begynte å sette pris på de aller minste ting. Alle øyeblikk som var positive rundt meg, suget jeg til meg som et stoff. Det var så viktig. for jeg visste at jeg ville trenge disse øyeblikkene når alt ble mørkt. Og flere mørke dager ble det, for man blir ikke “frisk” over natten! Og livet er jo hele tiden en prossess.
For 4 år siden opplevde jeg å miste min mor. Et halvt år etter, min morfar. Det stoppet ikke der, men for å gjøre en lang historie kort, var det gjennom disse opplevelsene jeg vokste som menneske og ble enda mer opptatt av å ta vare på de gode øyeblikkene og de “små” gledene.
Det er nå ti år siden jeg fikk diagnosen Bipolar.
Jeg skal være åpen og si at det ikke er den eneste diagnosen jeg har slitt med. Jeg har hatt mange søvnløse netter, angst og panikk-anfall i full offentlighet. Katastrofetanker som at lampen i taket kommer til å ta knekken på meg om jeg lukker øynene. Post traumatisk stress og utmattelse er noe dritt! I tillegg har jeg den fysiske delen som enda er med meg. På “papiret” har jeg vært igjennom både kreft i blindtarmen, fjernet galleblære, endometriose og celleforandringer, for å nevne noe. Livet er ingen dans på roser, i hvert fall ikke når helsen jobber deg i mot….
Å være kronisk syk er ikke alltid like enkelt, men jeg har funnet min måte å leve med det på. Jeg tilrettelegger kanskje mine dager annerledes, og jeg prioriterer kanskje kreftene min annerledes. Men det viktigste er at jeg lever og finner mening med livet. Og heldigvis, er jeg på en helt annen plass i livet i dag enn jeg var for ti år siden….
Jeg tror det er så utrolig viktig, enten man er frisk eller syk, men spesielt om man sliter psykisk, å finne sin egen “greie”. Det kan være en hobby, en jobb, om det er trening, eller det å være sosial, og at man prøver å holde fast ved disse tingene som noe positivt i sitt eget liv. I mitt tilfelle ble det å fokusere på utdanning, hobby og ikke minst familien.
Idag er jeg er sikker på at det er denne tankegangen, om å sette pris på de små tingene, finne de små gledene i livet, men å allikevel tillate seg å ha dårlige dager, som har hjulpet meg best, på veien til å bli frisk.
Med dette innlegget ønsker jeg å vise åpenhet om psykisk helse, og det er nettopp derfor jeg forteller dere en del av min historie. Så vær så snill, er du en som sliter fysisk eller psykisk, ikke gi opp, det finnes håp! og husk å ta vare på de små gledene i livet!
Av og til er det greit å ta en pause fra sosiale medier. Som blogger blir man veldig mye sittende foran pc-en, både for å skrive innlegg, gjøre research, og ikke minst følge med på sosiale medier og statistikk.
Man kan lett bli opphengt i følgere og klikk, som jeg selv mener er en av nedsidene i dagens samfunn.
Mye handler om “likes” og ikke minst anerkjennelse. Man sjekker gjerne kommentarfeltet flere ganger daglig og får en annen “virkelighet” å forholde seg til.
Jeg tror det er viktig, ikke bare som blogger, men generelt slik samfunnet er i dag (alltid koblet til nett), å rett og slett koble av og koble ut!
Mitt tips er, spesielt om du er blogger, å ta deg en uke i ny og ne for å fokusere på noe annet enn blogg, instagram, snap,
,[/embedyt] eller hva det enn er som opptar din tid mest, når det kommer til sosiale medier.
Dette vil hjelpe deg til å senke skuldrene, gå litt innover i deg selv og sette mer pris på de hverdagslige tingene.
DET ER VIKTIG Å LEVE I NUET!
Denne uken har jeg tatt meg en slik uke selv.
Mye fordi jeg har hatt det travelt med andre hverdagslige gjøremål som har stått på listen, men også fordi jeg har vært så uheldig å brukket lilletåa, samt fått en betennelse på høyre øyet, som ikke akkurat er ideelt når mye av det jeg gjør på bloggen er lage “makeuplooks”, hehe.
I tillegg kjenner jeg det har vært godt med litt ro, jeg har fått tid til å lese litt i rolige omgivelser, og jeg har tatt meg tid til å gjøre litt håndarbeid, noe jeg har hatt lyst til veldig lenge. Det har vært godt å få se litt innover i meg selv, reflektere og ikke minst sette pris på det jeg har i livet mitt, her og nå!
Jeg har også tatt meg mer tid til å være sosial med venner og familie, med både middagsbesøk og overnattingsbesøk av min yngste bror, og jeg har vært i barsel-besøk hos min venninne Ida som nettopp har født en nydelig liten jente.
Man må ikke glemme at det å være sosial, også handler om å være tilstede med menneskene rundt seg, både fysisk og psykisk.
Her er et lite ordtak jeg synes passer til denne teksten:
Jeg håper alle dere lesere har hatt en fantastisk uke og ikke glemmer å leve, her og nå 😉
